Venstreliberalismen

Borgerens rolle i Lysbakken og Skjerves "Deltakerne" kan virke foruroligende lik liberalisme. Forskjellen ligger i hva innsikten kan brukes til.

Jeg ble ganske urolig når jeg begynte å lese "Deltakerne: En reise i demokratiets framtid" av Audun Lysbakken og Ingva Skjerve. Deres orientering mot at endring og forbedring skjer gjennom den enkeltes initiativ og evne til å forbedre egen og sine medmennesker situasjon, så for meg ut som ideologisk liberalisme, en slags Torbjørn Røe Isaksen med palestineaskjerf. Etterhvert gikk forskjellen opp for meg.

"Deltakerne" er en lettlest og veldreid liten bok med historier om hvordan folk har tatt kontroll over egen arbeidsplass, egen kommune, egen offentlig tjeneste, og på den måten skapt større muligheter, mer rettferdighet og mer politikk. Reclaim the Streets / the State. Samfunnssynet som ligger til grunn, må jo da være at det som skaper noe som helst, er den enkeltes evne til å ta hånd om sine problemer og utfordringer. En nærliggende konklusjon ville være at staten må bygges ned, og argumentet virker sårbart for en ideologisk høyreside, som vil kunne si at "dette har vi sagt hele tiden". Og ikke uten grunn. Det blir tross alt litt billig å kritisere en politisk motstander med referanser til at de historisk har alliert seg med kapitalen og borgerskapet, det må være prinsippene som ligger til grunn for en ideologisk debatt, ikke alliansene.

Forskjellen ligger i hva som skal være premissene for den deltakelsen som ligger i initiativet, og hva det skal brukes til. En ren avregulering medfører at den som har ressurser og posisjoner har mest mulighet til å gjennomføre sine initiativ. Støtte og regler av forskjellig slag for å unngå vulgærkapitalisme, som nok ingen på norsk høyreside er tilhengere av, endrer ikke hva som blir premisset i en slik modell. Det Lysbakken og Skjerve argumenterer for er å sette det lokale, individuelle initiativ inn i en politisk deltakelse, i motsetning til en entreprenørdeltakelse.

Dermed har disse ideologene noe til felles: For at et samfunn skal fungere, må det legges til rette for at de som er nærmest hverdagslivet og utfordringene skal kunen ta tak i disse utfordringene. Det er likevel en stor forskjell på deltakelse ut fra økonomiske ressurser og en mer ren demokratisk deltakelse.

Demokrati gir strukturer med læringspotensiale, læring gjennom at innsikter fra befolkningen får betydning, og systemlæring, ved at ledere ikke bare selv kan utvikle seg, men kan fjernes hvis de ikke fungerer. Denne læringen får en helt annen betydning hvis deltakelsen er politisk, enn hvis deltakelsen er økonomisk og strategisk.

Derfor vil jeg gi Røe Isaksen litt rett, når han sier "Velkommen etter" om Lysbakkens argumenter om betydningen av individuelle initiativ og fristilling av bedrifter og organisasjoner, men han tar helt feil hvis han antar at det innebærer at venstresiden går i høyresidens fotspor.

White Lass' Burden

Samboeren min er tilbake på anlegg i Øst-Afrika. Noen ganger er det krevende gymnastikk å ikke bli rasist.

Halvstor by ute mot grensa, norsk firma bygger vannkraft, alt skjøre vel. Sist ble jeg med, denne gangen måtte jeg bli på jobb. Så eventyrlig vakkert land, fantastisk å være der. Men hva gjør du, når du står opp og slår fast at du ikke kan stole på de som ikke er hvite, og vet at det er en fullkomment rasjonell konklusjon? Da må vi begge gå en liten runde med oss selv, for enkel folkeskole-antirasisme og "inni er vi like" hjelper ikke det dugg.

På byggeplassen var det én av vaktmannskapet firmaledelsen kunne stole på. Som ikke var på vakt når flere lastebillass med armeringsjern forsvant, som ville ha protestert. Nå er det ingen. Hvis du ikke vet at du ikke er på lag med de hvite, så kan du få en brannbombe på soverommet. Det er ikke rase, det er kanskje ikke engang kultur, det er ikke fordi alle nødvendigvis tenker likt, det er reint press.

Hvorfor? Fordi gapet er uovervinnelig. Og det er ikke fordi de er svarte, det er fordi hun er hvit, og har alt. Å stjele fra de svarte, eller åpenbar petty theft, kan fort medføre en plutselig gatejurys korporlige avstraffing. Å stjele fra hvite blir ikke det samme, og det er jo en viss logikk i det, slik vi har herjet.

Men det gjør ikke den praktiske konklusjonen annerledes: Det er rasjonelt å stole mer på hvite enn på svarte. Faen og, der røyk hele kobbelet av idealer. For selv om en holder fast ved å ikke lage seg noen stereotypiske "svarte er slik og slik", som ville være en simpel feilslutning, blir det jo sittende noe igjen, i hvordan en responderer på folk. Hvilke intuisjoner og umiddelbare reflekser som våkner.

Og så går jeg enda en runde: Hvor utrolig ydmykende, nedverdigende, at noen, fordi de har så utrolig mye mer makt og penger, skal gå i seg selv, tenke nøye over hvordan å relatere seg, få små kriser, forsøke å oppføre seg normalt og ha personlige windowdressing-agendaer - bare nettopp fordi de har alt og synes det kan være litt ekkelt.

Vanskelig gymnastikk.

Også New Public Management igjen

New Public Management har på forunderlig vis blitt fresht igjen, som det store samlebegrepet på alt som er vondt og vanskelig i offentlig sektor. Med god grunn, men hakkingen er lite målretta.

Nå er det stort sett bare Klassekampen som skriver om New Public Management (NPM). Jeg er litt usikker på om det er klokt, siden alle andre sier det ikke finnes lenger. På den annen side finnes det, helt åpenbart. Og det er ikke bare et spørsmål om tilrettelegging for privatisering. Hvis det var hele problemet, kan hele argumentet avvises med at man heller få la være akkurat privatiseringen, dermed blir motretorikken tam.

Litt om hva NPM er.

NPM er et vanskelig begrep, fordi det både er et deskriptivt og et normativt begrep: Det rommer en beskrivelse av en av en bestemt type forvaltningspraksis som begynte med Tatcher-regimet på begynnelsen av 80-tallet. Det er også et normativt begrep, en samlebetegnelse for idealer for hvordan offentlig sektor bør organiseres og fungere. Da er det fort gjort å snakke forbi hverandre.

Dessuten snakker vi om en ganske uoversiktlig pakke av praksiser og ideer som ikke nødvendigvis henger sammen, og der det ikke alltid er det samme som står først. Røvik (1996/98) snakker om en bunt halvfabrikata, uferdige oppskrifter som må tilpasses lokalt.

For det tredje er NPM altså passé. I alle fall i retorikken. På hjemmesidene til statsvitenskap i Oslo kan vi se at satsingen innenfor offentlig styring skal handle om hva som kommer nå, i tiden etter NPM. Det er noen ganske konkrete grunner til at Tom Christensen og kompani mener vi må snakke om post-NPM, men først en kikk på essensen i det som kalles NPM.

Fristilling: Økonomisk og organisatorisk fristilling av produksjonsenheter. Budsjettansvar og resultatansvar plasseres i små enheter, uten detaljstyring av prioriteringer.

Konkurranseeksponering: Statlige monopoler fungerer like dårlig som private. Effektiv tjenesteproduksjon må presses gjennom motstand.

Brukeren: Et marked fungerer ikke uten kjøpere. For at markedet skal fungere må kjøperne ha full informasjon og full valgfrihet. Men her kommer vrien:

En bruker er en agent, som selv tar tak i sin situasjon, ikke som en klient, som venter i køen på å bli tatt hånd om.

Og plutselig handler det ikke lenger om å skape lønnsomhet og rasjonell målstyring, men om empowerment, og å gjøre folk i stand til å ta tak i egen situasjon.

Men var det klienten eller borgeren som ble avlivet?

Som et dreiepunkt i alt dette, står produksjonsmålingen. Fristilling innebærer en kontroll av produksjonen, konkurranse innebærer noe å konkurrere om, og et marked avhenger av etterrettelig informasjon om produksjonskostander og tilgang. Men hva som er kjernen i NPM litt uhåndgripelig i alt dette: Handler det om brukerens mulighet, eller handler det om økonomisk etterrettelighet?

Christensen (som jeg forøvrig står i boka mi som "av de upperste i landet") og meningsfeller mener NPM sin tid er over, spissformulert er det primært fordi vertikal koordinering har kommet i fokus igjen: Når alle enhetene ble fristilt og i konkurranse med hverandre, ble koordinering horisontalt, fra toppen, den eneste koordineringen - koordinering på tvers ble neglisjert. Nå begyunner det å komme fram i fokus igjen, og man benytter forskjellige teknikker som dialogmøter og utvalg. Dette må jo være en klar forbedring, men jeg er usikker på om det er noen helomvending.

Hvis dette skal innebære slutten på NPM, så må en - igjen satt på spissen - si at det bare handlet om en form for horisontal koordinering på bekostning av vertikal koordinering, og lite mer. Men det er mer.

Det handler først og fremst om en omdefinering av staten til det staten produserer av velferdsgoder, og politikken til hvordan ressurene skal fordeles så færrest mulig tjenester drives dårligere enn forskriftene krever. Produksjonsmålinger, effektivitetsmålinger, kvartalsoversikter over kostnader, de virker så nøytrale, men skaper staten i produsentens bilde. Kanskje er det vanskelig å dyrke borgeren uten å ende opp med en masse klienter, men en fullstendig transformasjon til staten som produsent fjerner politikken fra staten.

Markedsføring gjennom politikk

Det var unødvendig å gi Irving sendetid på TV2. Det er like unødvendig å gi Coca-cola markedsføring gjennom deres innblanding. Dette er ikke en sak før TV2 eventuelt lar seg presse.

Hvis påvirkning av redaksjonell linje virkelig var målsettingen, hadde det ikke vært grunn til å informere alle andre medier. Dette er markedsføring.

Hittil har annonsemakt i norske riksmedia tilsynelatende ligget på det generelle planet, ved at noen medier gjennom generell redaksjonell linje har tiltrukket seg flere annonsører. Dagens Næringsliv er eksempel på dette. I tillegg er det eksempler på at annonsører trekker seg ut av redaksjonelle årsaker, men ikke på at man går inn i en forhandlingsprosess om redaksjonell linje, slik brusprodusenten nå ønsker. I lokalaviser har relasjonen nok vært litt mer ullen, men direkte innblanding som dette, har ikke vært akseptabelt.

Slik jeg ser det kan det være to hovedgrunner bak utspillet. Enten mener brusprodusenten at de bør ha en særlig posisjon i redaksjonelle tilbakemeldinger. Eventuelt handler dette overhodet ikke om TV2, men en anledning til å få fokus på merkevaren - et markedsføringsstunt ved å markere seg på et etisk sikkerstikk. Hvis det siste er tilfelle, har vi jo alle gått rett i fella, og problemet var ikke saken, men at det ble en sak.

Hvis det likevel er det umiddelbare som ligger bak, altså at brusprodusenten mener å ha innsigelsesrett, kan man jo leke med konspirasjonsteorier: At dette er et forsøk på å gjennom en sak der opinionen følger produsenten bane vei for en ny praksis i forholdet mellom redaksjon og annonsør. Jeg tror mer på at det finnes noen stakkars idealister med dårlig samvittighet bak colajakkeslaget, som fant dette en god anledning til å rette opp litt. Litt tilsvarende ad-busters. Men veien til helvete er brolagt med gode intensjoner. Det hele framstår i dette lyset som en maktdemonstrasjon. Om det er idealisme eller konspirasjon som ligger bak, må brusprodusenten irettesettes hvis den tror den har mer innflytelse på redaksjonen enn meg.

Denne irettesettelsen er TV2 sin jobb, og jeg spår lett match. Når nå alle medier har fått med seg stuntet, antar jeg det bunner i en pressemelding fra Coca-cola, noe som ville være en dårlig strategi hvis påvirkning virkelig var intensjonen. Derav konklusjonen: Dette er markedsføring.

---

Ok, så var det NRK som dyttet det hele i gang, noe som undergraver deler av argumentet mitt her. Men konklusjonen blir det samme: Ting å holde seg langt unna.

Prosenter, prognoser og det muliges kunst

Enhver som forklarer at en vekst på 400% er en reduksjon, er en kvakksalver i boka mi.

I dag skjedde det igjen. Jeg fikk en prognose om energibruk i verden. De er kanskje de aller verste prognosene jeg vet om.

Prognoser kan være bra ting. Når jeg var femten tok barnelegen røntgen av hånda mi for å se om jeg kom til å vokse helt ut av proposjoner. Den kjøper jeg, der har vi en sammenheng. Han bomma med 15 cm, men jeg klager ikke.

Første gang jeg fikk energiprognoser servert var på Samfundet i Trondheim for åtte år siden, gasskraftverk ble diskutert. Vi fikk fortalt at prognosen for norsk CO2-utslipp tilsa en vekst på, jeg tror det var 40% de neste 20 årene. Av disse ville 4% komme fra gass, altså ikke noe å bry seg om.

Og her ligger selvfølgelig trikset, og det er så billig, så billig. 4 % høres så uskyldig ut. Men 4 % av uhorvelig mye er også veldig mye. Jeg ville ikke takket nei til 4 % av 10 millioner. Og hvor kommer de 40 % som utgjør prognosen fra? De kommer fra en antatt utvikling etter de trendene som er i dag, med ett og annet forbehold og noen kalkyler av variabler. Sofistiktert og flott er det nok, men imponerer meg ikke en tøddel.

I dag handlet det om Thorium, som så elegant ble konstruert som "grønn energi" for noen år siden. Og mye av argumentasjonen handler om CO2-utslipp og verdens økende energibehov. Jeg fikk fortalt at verden ville ha mellom 9 og 10 millioner innbyggere i 2100, og da ville verdens energibruk ha steget fra dagens ca 10 000 megatonn oljeekvivalenter (mToe) til 55 000, men at det er imperativt å senke dette til 40 000 mToe. Senke? Tredoble, hvis vi trekker inn befolkningsveksten. Som vi forøvrig ikke vet noen ting om.

Jeg har problemer med å forstå at noen har mage til å spå 90 år fram i tid, og si at de opererer med "en viss usikkerhet". Samtidig er det forståelig: Med slike kurver kan en eksplosiv vekst framstå som en reduksjon, og man kan fortsette å fokusere på energi som et produksjonsproblem heller enn et konsumproblem, noe vi alle tjener på, hvis det er dollarde har vi teller i. På samme måte kan daytradere si at de har hatt en god dag på jobben selv om de tapte en formue, så lenge de lå over børsutviklingen. Realister gone relativist er kanskje det skumleste jeg vet om.

Sosiale fakta var stikkordet for en av sosiologiens grunnfedre, Durkheim. I seg selv har dette blittkraftig kritisert, men det var en opposisjon mot synsete psykologi uten empirisk belegg. Empirisk, statistisk forskning skulle gi forklaringer på samfunnets (sosiale) mekanismer, men ikke av evigvarende sannheter som kunne brukes til å spå 90 år fram i tid.

Hvis utviklingen er gitt (med en viss "usikkerhet") er det ikke noe poeng i å forsøke. Men det er også den variabelen som ikke er tatt med i prognosen. Forsøket, viljen, og det muliges kunst. Send meg prognosene neste gang det er tomt for dopapir.

Ha en fin dag.
(Og beklager at det er så lenge siden sist jeg skreiv. Doktorgraden begynner å henge ganske tungt på skuldrene. Lover å ikke bli helt borte.)

Kyborg

Laptopen min har det ikke så lett. Alt er litt vanskelig. Særlig å våkne. Derfor, når jeg skal åpne et bittelitt stort program, som MS Word, tror den at programmet ikke svarer en liten stund før det kommer i gang; skjermen blir hvit med blå ramme, og den lille, illevarslende merknaden i høyre hjørne, ”svarer ikke”. Årsaken er enkel nok: Altfor full harddisk og en prosessor som begynner å bli klar for pensjon. Sikkert flere som har det sånn.

Akkurat det øyeblikket er et lite sjokk. Ikke fordi jeg er redd alt er vekk. Jeg har selvfølgelig sikkerhetskopier. Dessuten vet jeg det går over, et lite epilepsianfall.

Det kunne vært det bydende sjokket i den hvite skjermen: ”Her skal det foregå noe. Stille og hvitt er feil. Gjør noe!”. For den er bydende, skjermen. Litt på samme måte som et tomt ark, men på det tomme arket ligger ikke forløsningen i skriptet. På skjermen er alt lagt til rette for at noe skal skje. Skjermen er lagt til rette for handling, ikke innhold.

Men det er ikke derfor. Ikke bare.

Det er fordi jeg ønsker det velkommen. Fordi maskinens svakhet gjør at jeg kan si jeg kjenner den, jeg har en relasjon til denne maskinen, den er en del av mitt nettverk av daglige relasjoner, en gjensidig relasjon, nærmest en symbiose. Alt jeg gjør til daglig måtte jeg gjort annerledes, og noen ganger må jeg det, som nå, når batteriet er til utskifting og jeg er avhengig av strømtilkobling. Jeg er avhengig av å kjenne maskinens luner.

Jeg blir minnet om at jeg er en kyborg.

Selvfølgelig er jeg det. Det er selvfølgelig alt sammen, og teknologi og mennesker i sømløs vev og alt det der - det er selvfølgelig. Det er levd. Men det rugger litt i livssynet. Jeg skal ikke stavre meg ut i noen sørgelig diskusjon av om vi har fri vilje, for der er motsetningene konstruksjoner. Den innerste menneskelige kjerne er ikke interessant, bare mennesker som er, er interessante. Og der er jeg, som er. Del av en sømløs vev med Microsoft, og Dell, og et universitet, og en by, og en familie.

Og den hvite skjermen som får meg til å tenke alt dette. Og det er akkurat det som vekker meg. Noen sekunder. Jeg får en liten uro i meg. Før bokstavene jeg skreiv i ventetiden spretter bortover det hvite feltet og alt er i gang igjen.

Betalte meninger

Jeg synes verden blir litt skummel innimellom. Noen ganger får man en liten påminnelse om hvor lett du kan bytte integriteten din i en neve dollar litt for lett.

Siste påminning for min del er Twitterad ALL, et firma som formidler kontakt mellom annonsører og twitter-brukere med mange lesere. Twitter er som kjent et ganske eksplosivt fenomen, med 7 millioner treff i februar, mot en halv million for et år siden. Markedsføringspotensialet er åpenbart, men for de aller færreste er det store penger å hente på dette.

Først ut til å gjøre gode penger er i følge den brazilianske talkshow-verten Marcelo Tas, som med sine 18 000 følgere på twitter har signert kontrakt med teleoperatøren Telefónica, og sender ut regelmessige meldinger i selskapets favør (Wall Street Journal, 19.03.09). Det taler til Mr. Tas' fordel at han har valgt å ha en diskré logo på twitter-siden sin, visstnok primært for å markere at han faktisk er på kontrakt for selskapet, ikke fordi logoen i seg selv er innbringende. Det interessante her er i så fall at dette var noe han valgte selv.

Det er gammelt nytt at bloggere tjener penger på å skrive favoriserende tester og vurderinger av selskapere og merker. Jada, alt kan kjøpes, men jeg blir litt trist av det. Selvfølgelig reklamerer man for arrangementene til venner på twitter og blog, da er det klart man kan gjøre det for dem som betaler for det også. Men likevel. Om jeg synes reklamepausene er irriterende, er det i alle fall noe jeg kan forholde meg til, det er noe jeg kan oppdra barn til å lære seg til. Men at utsagn på sosiale medier som twitter, facebook og blogger kan være markedsføring? Uten at det nødvendigvis presenteres som markedsføring. Og særlig de som er populære og mange leser - ettersom de er de eneste som kan tjene noe av betydning på å selge integriteten sin.

Lenge leve praktisk innstilling til omgivelsene, ingen grunn til å fornekte, det går an å være litt vaktsom uten å bli kynisk. Men det er en forskjell på å få betalt for å ha en merkelapp på brystet, og å få betalt for å ha bestemte meninger i forum der man møtes. Det har vel alltid vært sånn, men det blir så overalt, det her. Kommer mine barn til å lære seg at transaksjonen fra sosial kapital til økonmisk kapital er helt kurant?

Kanskje er alt ved det gamle. Uansett, sosiologiforelesere som trenger eksempler på overføring fra Bourdieus' sosial kapital til økonomisk kapital trenger ikke lenger å lete etter raske og konkrete eksempler.