mandag 3. desember 2012

Reisebrev fra Burma


Naa sitter jeg paa internettkafe i Chiang Mai og super yoghurt og halspastiller for harde livet. Avslutningen av turen ble ikke helt som planlagt, jeg proevde aa fornekte saa lenge jeg kunne, helt til en fyr paa gata snudde seg og sa "Dude, you need to go to the hospital. Seriously." Ja, jeg hadde jo tatt med meg en akutt bronkitt fra Burma viste det seg, bronkitten begynner aa roe seg naa, men det er nok andre kroppsfunksjoner som begynner aa ta kvelden og, men den beoffelkuren Dr. Matchive stilte opp med. Derav halsdrops, for aa kunne vise meg blant folk uten aa faa skremte blikk, og yoghurt, i haap om aa utsette tarmbakterienes uunngaaelige knefall. Og jeg som hadde klart meg helt til naa... Ingen grunn til aa legge skjul paa at jeg stort sett gjemmer meg bort i klokketaarnet / hotellrommet for aa slippe aa bli steining/medynk. Gleder meg til nattoget til Bangkok.
Men dere vil jo hoere om Burma, og ikke gamlehjemssnakk. Burma er, jo det er fint der. Jeg vil ikke tilbake. Kort sagt, velkommen til verdens nest mest korrupte land, det er saa korrupt at du som turist slipper aa noensinne betale bestikkelser. Det er ordnet paa forhaand. Du faar bare, med mindre du vet akkurat hvor du kan dra, dra bestemte steder, og oppdager fort at plutselig er prisene hoeyere og noen har tydeligvis en langt bedre posisjon i markedet enn hva fornuftig regulering eller markedssvikt ville kunne ha forklart. Resten gaar av seg selv. Du maa rett og slett foelge med litt for aa merke korrupsjonen, og du kommer deg bare ikke utenom. Det aa snakke er nok blitt tryggere, litt. Mange snakket ganske frimodig med turister, og iallefall en avis, Myanmar Post, hadde kommentarer og artikler som var sterkt kritiske til myndighetenes passivitet overfor baade minoriteter og korrupsjon. Det har nok skjedd endringer i Burma. Men jeg tror ikke det har skjedd et mirakel. Det var ikke bare fordi jeg ville vaere naer et sykehus jeg stolte paa jeg stakk over til Thailand, i og med at jeg fortsatt fortrengte var det uansett bare underbevisst. Jeg var litt lei. Ogsaa ble det saa usannsynlig dyrt.
Jeg kom meg fort gjennom Bangkok, visumet ordnet seg paa en dag siden jeg hadde kjoept meg en billett videre, saa droyt 36 timer etter ankomst Bangkok var jeg i Yangon, paa jakt etter hotell. Dette var en alminnelig syssel. Siden du bare kan bygge hotell hvis du kan cashe ut for byggingen, og legg inn litt korrupsjon / loeyve, var forholdene godt lagt tilrette for laber hotelldekning. Dermed ble det for min del en litt uoverveid beslutning om det eneste ledige hotellet ved Inle-sjoen som foerste stopp neste dag, litt i desperasjon, litt fordi jeg ville komme meg bort fra by og forurensing. Jeg tok fly.
Fly er ganske morsomt i Burma. Jeg er stort sett ikke redd for aa fly. Jeg pleier aa be om plass ved noedutgangen, men for aa faa plass til beina, og bare paa lange flyvninger. Innlandsflyvningene i Bruma var paa maks en time, og jeg begynte fort aa be om plass ved noedutgangen. Ved innsjekkinga var det et bagasjebaand. Det var tre meter langt og ledet ingen steder. Saa de bar bagasjen avgaarde mens vi fikk paa oss klistrelapper. Etter en stund kom en mann med et skilt og ropte, og det saa ut til aa vaere boarding. Ved flyet sto femten mennesker og kikket, og to sto og dunket i den ene motoren. Paa et seinere fly ble vi lastet ut av flyet igjen, flyet ble tauet og forsvant i tre timer, foer vi ble sluppet paa igjen. Ingen sa noe om hva problemet var, med flyvertinna saa likblek ut. Vi landet vedsiden av et vrak, som jeg senere fikk hoere kraesjet for et aar siden. Det hadde vaert veldig spennende aa se paa.
Til Lake Inle kom jeg i nitiden paa kvelden. Hotellet var ikke Paradise Hotel, slik jeg trodde, men Paradise Inle Resort, og jeg maatte ta baat. En lang tynn baat med en diger diselbaat som skjoyt gjennom moerke og stjernehimmel i en droy halvtime, til vi kom til et hotell paa paaler midt i sjoen. Dette hoeres nok fint ut, og det var det jo, men jeg skjoente fort at naa var jeg fanget. For dette var et sted Agatha Christie lett kunne ha laget romaner om. Lake Inle var fint aa ta bilder av, fisketeknikken med aa staa paa ett bien, padle med den andre og fiske med armene er ubeskrivelig. Men det var helt overrent av turister, og vanskelig aa navigere paa egenhaand. Men mens jeg slo ihjel en dag paa fastlandet kom jeg meg ut paa bygda, og fikk proevd den litt snaale volleyfotball-sporten de har. Bruker volleyballnett, men bruker beina og hodet (ikke bryst og armer). Ballen er laget av hardplast og/eller laer som er stiftet sammen, saa den som ikke har noe paa hodet vil kjenne det. Veldig goy og slitsomt.
Bagan: Mange templer og mange turister. Fort unnagjort. Maette pappa og Gudrun, og vi reiste sammen. (D.v.s. jeg broyt meg inn paa rommet deres klokka fem om morran, etter aa ha kjoert hestekjerre den droye timen fra bussholdeplassen)
Muolamein: Trivelig omraade, men ikke saann kjempemye aa se.
Ngapali: Utrolig fin strand, abnorm snittalder.
Flyet fra Yangon til Ngapali gikk via Sittwe, der opptoeyene har vaert. Passasjerutskiftingen var ganske merkbar. I Sittwe gikk alle som ikke var pensjonister av, og nye som ikke var pensjonister kom paa. Hjelpearbeidere og journalister. Og de tyske og russiske pensjonistene klarte ikke aa forstaa at de ikke kunne gaa av, og de kunne ikke forstaa hvorfor ikke flyet gikk rett til Ngapali, og mente dette var noe lureri. Det begynte aa gaa opp for meg (a) hvem vi (jeg, pappa, Gudrun) skulle henge med i Ngapali og (b) at den servile og for meg plagsomme tjenerholdningen paa mange av hotellene kanskje ikke var basert paa misforstaatt forventning, men kanskje like mye var akkurat det som ble forventet. "Aeeeeesj, det er en gekko her." Kom igjen, a.

Jeg lurte paa om jeg skulle ta baaten til Sittwe for aa se om det var mulig, mest av kjedsomhet, men hosten var blitt vaerre, og noe sa meg at det kunne vaere dumt aa bli arrestert med halsbetennelse. Det var forresten skremmende aa hoere Burmesere snakke om muslimer. Hatet var totalt og uten uomskrivning. De tar jorda vaar og voldtar doetrene vaare, de maa dra hjem igjen. Ingen tvil om at Aung San Suu Kyi staar i krysspress mellom internasjonal politikk og nasjonal politikk.
Det var absolutt vakre ting i Burma. Templene jeg har sett naar jeg kom over til Thailand igjen blir rett og slett ganske bleike i forhold, og strendene var virkelig fantastiske. Og det var mulig aa finne templer man kunne vaere mutters alene paa. Men det flotteste var nok folka. Jeg ble moett paa en maate en sjelden blir som turist:
Paa en veikro slo jeg meg ned med noen som saa hyggelige ut bak brakka, de spanderte og skravlet, ville ikke ha noe betaling, fortalte at de var Mon-folk, den ene fotograf, den andre jobbet med Mon-folkets rettigheter. En veldig enkel jobb: Veldig faa rettigheter. Og saa lo de saa de holdt paa aa falle av stolene.
Jeg gikk en tur opp til en pagode som saa ut som den hadde fin utsikt. Jeg satt der og kikket, saa kom det ei ku, ei til, og en gammel gjeter. Han satt seg rett nedenfor meg, jeg forseokte aa speorre om utsikten, han satte seg vedsiden av meg, sa ikke stort, men vi satt der og kikket utover og nikket.
Et vakkert hus i skogen viste seg aa romme fire monker som tok meg med til den abbeden, og vi satt og drakk palmeoel og roykte og de mente jeg skulle flytte inn paa klosteret.
En ung mann stoppet meg mens jeg tok bilder av en mann i en palme, fortalte at det var palmeeol og lurte paa om jeg ville dele en kagge. Vi delte, mens han, en muslim, raste og raljerte over myndighetene og dette landet som ikke ga ham en sjanse i havet, at han kom til aa dra til India for aa faa seg jobb, men han skulle tilbake, det var hjemlandet.
Jeg stoppet paa en kafe som var siste stopp foer grusveien ble sti. De inviterte meg paa middag samme kveld. Faren var risbonde, begge ungene hadde universitetsutdannelse, betalt i sin helhet av faren.
Men alt i alt er det nok ikke et anbefalt ferieland. Naadestoetet var kanskje flyplasshotellet i Yangon, der jeg tok en rask overnatting siden jeg fikk meg et morgenfly videre og hotellene i byen var fulle. Hotellet var fullt av det som virket som russiske og kinesiske forretningsfolk. Jeg proevde aa ta en toast til frokost. Da kom en diger russer tok tak i armen min og dyttet meg saa jeg nesten gikk i bakken. Den skulle han ha. Jeg kikket paa ham og forsoekte meg paa en annen, jeg syntes de saa ganske like ut, og det gjentok seg. Jeg tenkte at kaffen, den maa da selv ape-ivan klare aa dele, og bestilte en omelett med ferskt broed fra kelneren. Alltid fint aa faa bekrefta fordommer. Det var litt godt aa komme tilbake til sivilisasjonen i Thailand, der jeg kunne hive meg direkte fra flyet til et natt-tog til Chiang Mai. Med litt flaks faar jeg ogsaa med meg en motorsykkeltur foer jeg drar herfra, men det ser jo litt moerkt ut.
Bilder kommer 

mandag 31. mai 2010

Kunsten å snike i helsekøen - og hva økonomisk rasjonalitet kan skape

Det er noe som er alvorlig feil når jeg kan snike meg to måneder fram i helsekøen fordi jeg er frisk og sunn.

Jeg brukt mye tid på å forstå og forklare hva det innebærer å bruke målinger til styre med. Stykkprisfinansiering, balansert målstyring, hva har det å si, liksom. Hvor banale sammenhengene er fikk jeg merke på kroppen når jeg nylig knakk min menisk nummer to. Det var en forunderlig, gunstig for meg, men litt kvalmende prosess.

Jeg var rimelig sikker på hva som hadde skjedd, og har altså erfart det før. Det er en kneskade som ikke er akutt, og dermed kan ta både vinter og vår. Akutt eller ikke; mens en venter kan kneet bli ganske mye verre, og i alle fall vanskeligere å trene opp. Så jeg sjekket sporenstreks ventetidene i østlandsområdet, og når fastlegen ikke hadde tid gikk jeg til bedriftslegen samme dag.

Bedriftslegen sendte meg en rekvisisjon og et telefonnummer til et laboraturium for å ta bilder av kneet. På laboratoriet kunne de fortelle at de hadde time om snaue to måneder. Men hvis jeg gikk utenom offentlig helsevesen og betalte to tusen av egen lomme, hadde de tid neste dag. Med idealene i den ene hånda og kneet i det andre, ble valget veldig enkelt.

Fire dager senere hadde jeg resultatet, kikket på morsomme MR-bilder på cd, og kunne lese at jeg hadde en bøttehankruptur som måtte opereres. Så gikk jeg til bedriftslegen igjen, som hadde ti minutter mellom møter.

Her kommer den virkelig utfordrende vendingen. Jeg visste at jeg absolutt minimum måtte regne med 4 uker, kanskje noe mindre hvis jeg dro til Rjukan. Privat operasjon ville bli altfor dyrt. Legen ringte til et sykehus i nærheten mens jeg satt der. Han fortalte at han hadde en ung ansatt på kontoret, som hadde knekt menisken for få dager siden, hadde fersk MR. Bruddet så ut til å være enkelt, pasienten var ellers i god form - "en ideell pasient".

Jeg fikk time til operasjon to dager seinere. Nå er kneet snart fint igjen, og om ikke kneet skurrer, så skurrer noe.

Selv om sykehuset ville benektet det, og sagt de helt tilfeldig hadde en luke, er det åpenbart hva som skjedde: Sykehuset opptrådde økonomisk rasjonelt. Jeg er i sunn og frisk, i god form, og siden jeg hadde tatt privat MR, hadde jeg ikke gått rundt og haltet i lange tider. Dermed er prognosene gode, neppe noe tull og tøys, antagelig lite problemer under operasjonen. I tillegg ville jeg antagelig være flink til å trene meg opp, jobbtittelen kunne tyde på at jeg var i stand til å ta til meg meldinger om hva jeg burde gjøre. Ser pent ut på statistikken, og ikke minst, færre potensielle kostnader.

Betalingen for operasjonen, derimot, står fast. Under gjennomsnittet kostnader ved å operere meg, men fast stykkpris: Større inntekt til sykehuset.

Det skumle med økonomiske insentivsystemer er at de får folk til å opptre økonomisk rasjonelt. Det høres ikke så ille ut, men mener vi virkelig at det å være sunn og frisk, ha noe penger til overs og ha en grei jobb, skal innebære at man kan hoppe to måneder fram i køen?

søndag 10. januar 2010

Gode tall: 175

Som byråkrat i statsforvaltningen er jeg per definisjon glad i tall. Vi er mange som er det. Da finnes det noe som blir til "gode tall". Tall som på en eller annen måte er sterkt illustrerende, og som får samme funksjon som en god illustrasjon, bortsett fra copyright-problemer. Slike tall har en fantastisk evne til å legge ut på reise. Dette er en liten historie om et reisende tall.

I en kronikk i Computerworld fredag 18. desember i fjor (s. 4) slo IKT-Norges Per Morten Hoff fast at ”[i] England har myndighetene regnet ut at det koster 175 kroner for en publikumshenvendelse på et offentlig kontor. Tilsvarende henvendelse over internett koster tre kroner”.

Dette er gode tall. 175 versus 3. Vi tar poenget. Så derfor satte sjefen meg på saken: Disse tallene virker gode - kan du gå god for dem?

I stedenfor å gjøre det åpenbare - ringe IKT-Norge - begynte jeg å grave i hvor i all verden han kunne ha fisket opp dette tallet.

Tallene er sannsynligvis hentet fra side 13 i Sir David Varneys rapport til HM Treasury fra 2006, og den ligger her. Varney-rapporten har hatt blitt ofte sitert både i Storbritannia og i Norge. Sir Varney har i sin tur hentet tallene fra Tameside Metropolitan Borough Council. Her begynner sporene å bli uklare. Tameside hadde store omlegginger av tjenestetilbudet rundt 2002 og gjorde flere undersøkelser i forbindelse med dette, men Tamesides rapport klarte jeg ikke å finne.

Her begynner det å bli interessant. Tameside (med slagordet ”Great lives, excellent services”) er et relativt veldrevet tettsted med 216 000 innbyggere, har i følge deres egen strategi for 2008-2011 (s.53) fått toppskåre i Comprehensive Performance Assessment.

Sett fra utsiden av administrasjonen derimot, er det en fattig forstad utenfor Manchester, og faller i ACORN kategori nr 53, (gamle folk uten utdanning) med noe høyere kriminalitet enn normalt. ”Leisure interests include angling, racing, bingo, watching cable TV, listening to music and going to the pub. Popular newspapers are the Daily Mirror, Daily Star, Daily Sport and The Sun."

Her kan det være tid for å minne om noen særskilte forhold for Storbritannia. Mellom 2,5 og 3,5 millioner har ikke bankkonto, 5-10% av husstander har ingen form for telefonforbindelse (Office of the e-Envoy, 2002).

Tallet har altså reist fra en liten brukerundersøkelse i en forstad i England, via Underhuset, via den norske IKT-næringens interesseorganisasjon (som tok bryet med å regne om valutakursen) og inn på et skrivebord i et norsk department. Et tall som er vesentlig dårligere grunngitt, og antagelig bygger på mindre data enn de aller fleste norske undersøkelser. Min gjetning: Det er ikke siste gang vi har sett dette tallet.

Dagens tall er… 175.

Tilbake fra mørket


Det har vært litt stille her en stund. Jeg har gravd meg litt ned, men er på god vei opp igjen. Jeg beklager på det dypeste, særlig for meg selv, for jeg blir jo litt gretten når jeg ikke får skrevet litt innimellom.

onsdag 10. juni 2009

Venstreliberalismen

Borgerens rolle i Lysbakken og Skjerves "Deltakerne" kan virke foruroligende lik liberalisme. Forskjellen ligger i hva innsikten kan brukes til.

Jeg ble ganske urolig når jeg begynte å lese "Deltakerne: En reise i demokratiets framtid" av Audun Lysbakken og Ingva Skjerve. Deres orientering mot at endring og forbedring skjer gjennom den enkeltes initiativ og evne til å forbedre egen og sine medmennesker situasjon, så for meg ut som ideologisk liberalisme, en slags Torbjørn Røe Isaksen med palestineaskjerf. Etterhvert gikk forskjellen opp for meg.

"Deltakerne" er en lettlest og veldreid liten bok med historier om hvordan folk har tatt kontroll over egen arbeidsplass, egen kommune, egen offentlig tjeneste, og på den måten skapt større muligheter, mer rettferdighet og mer politikk. Reclaim the Streets / the State. Samfunnssynet som ligger til grunn, må jo da være at det som skaper noe som helst, er den enkeltes evne til å ta hånd om sine problemer og utfordringer. En nærliggende konklusjon ville være at staten må bygges ned, og argumentet virker sårbart for en ideologisk høyreside, som vil kunne si at "dette har vi sagt hele tiden". Og ikke uten grunn. Det blir tross alt litt billig å kritisere en politisk motstander med referanser til at de historisk har alliert seg med kapitalen og borgerskapet, det må være prinsippene som ligger til grunn for en ideologisk debatt, ikke alliansene.

Forskjellen ligger i hva som skal være premissene for den deltakelsen som ligger i initiativet, og hva det skal brukes til. En ren avregulering medfører at den som har ressurser og posisjoner har mest mulighet til å gjennomføre sine initiativ. Støtte og regler av forskjellig slag for å unngå vulgærkapitalisme, som nok ingen på norsk høyreside er tilhengere av, endrer ikke hva som blir premisset i en slik modell. Det Lysbakken og Skjerve argumenterer for er å sette det lokale, individuelle initiativ inn i en politisk deltakelse, i motsetning til en entreprenørdeltakelse.

Dermed har disse ideologene noe til felles: For at et samfunn skal fungere, må det legges til rette for at de som er nærmest hverdagslivet og utfordringene skal kunen ta tak i disse utfordringene. Det er likevel en stor forskjell på deltakelse ut fra økonomiske ressurser og en mer ren demokratisk deltakelse.

Demokrati gir strukturer med læringspotensiale, læring gjennom at innsikter fra befolkningen får betydning, og systemlæring, ved at ledere ikke bare selv kan utvikle seg, men kan fjernes hvis de ikke fungerer. Denne læringen får en helt annen betydning hvis deltakelsen er politisk, enn hvis deltakelsen er økonomisk og strategisk.

Derfor vil jeg gi Røe Isaksen litt rett, når han sier "Velkommen etter" om Lysbakkens argumenter om betydningen av individuelle initiativ og fristilling av bedrifter og organisasjoner, men han tar helt feil hvis han antar at det innebærer at venstresiden går i høyresidens fotspor.

onsdag 3. juni 2009

White Lass' Burden

Samboeren min er tilbake på anlegg i Øst-Afrika. Noen ganger er det krevende gymnastikk å ikke bli rasist.

Halvstor by ute mot grensa, norsk firma bygger vannkraft, alt skjøre vel. Sist ble jeg med, denne gangen måtte jeg bli på jobb. Så eventyrlig vakkert land, fantastisk å være der. Men hva gjør du, når du står opp og slår fast at du ikke kan stole på de som ikke er hvite, og vet at det er en fullkomment rasjonell konklusjon? Da må vi begge gå en liten runde med oss selv, for enkel folkeskole-antirasisme og "inni er vi like" hjelper ikke det dugg.

På byggeplassen var det én av vaktmannskapet firmaledelsen kunne stole på. Som ikke var på vakt når flere lastebillass med armeringsjern forsvant, som ville ha protestert. Nå er det ingen. Hvis du ikke vet at du ikke er på lag med de hvite, så kan du få en brannbombe på soverommet. Det er ikke rase, det er kanskje ikke engang kultur, det er ikke fordi alle nødvendigvis tenker likt, det er reint press.

Hvorfor? Fordi gapet er uovervinnelig. Og det er ikke fordi de er svarte, det er fordi hun er hvit, og har alt. Å stjele fra de svarte, eller åpenbar petty theft, kan fort medføre en plutselig gatejurys korporlige avstraffing. Å stjele fra hvite blir ikke det samme, og det er jo en viss logikk i det, slik vi har herjet.

Men det gjør ikke den praktiske konklusjonen annerledes: Det er rasjonelt å stole mer på hvite enn på svarte. Faen og, der røyk hele kobbelet av idealer. For selv om en holder fast ved å ikke lage seg noen stereotypiske "svarte er slik og slik", som ville være en simpel feilslutning, blir det jo sittende noe igjen, i hvordan en responderer på folk. Hvilke intuisjoner og umiddelbare reflekser som våkner.

Og så går jeg enda en runde: Hvor utrolig ydmykende, nedverdigende, at noen, fordi de har så utrolig mye mer makt og penger, skal gå i seg selv, tenke nøye over hvordan å relatere seg, få små kriser, forsøke å oppføre seg normalt og ha personlige windowdressing-agendaer - bare nettopp fordi de har alt og synes det kan være litt ekkelt.

Vanskelig gymnastikk.

tirsdag 2. juni 2009

Også New Public Management igjen

New Public Management har på forunderlig vis blitt fresht igjen, som det store samlebegrepet på alt som er vondt og vanskelig i offentlig sektor. Med god grunn, men hakkingen er lite målretta.

Nå er det stort sett bare Klassekampen som skriver om New Public Management (NPM). Jeg er litt usikker på om det er klokt, siden alle andre sier det ikke finnes lenger. På den annen side finnes det, helt åpenbart. Og det er ikke bare et spørsmål om tilrettelegging for privatisering. Hvis det var hele problemet, kan hele argumentet avvises med at man heller få la være akkurat privatiseringen, dermed blir motretorikken tam.

Litt om hva NPM er.

NPM er et vanskelig begrep, fordi det både er et deskriptivt og et normativt begrep: Det rommer en beskrivelse av en av en bestemt type forvaltningspraksis som begynte med Tatcher-regimet på begynnelsen av 80-tallet. Det er også et normativt begrep, en samlebetegnelse for idealer for hvordan offentlig sektor bør organiseres og fungere. Da er det fort gjort å snakke forbi hverandre.

Dessuten snakker vi om en ganske uoversiktlig pakke av praksiser og ideer som ikke nødvendigvis henger sammen, og der det ikke alltid er det samme som står først. Røvik (1996/98) snakker om en bunt halvfabrikata, uferdige oppskrifter som må tilpasses lokalt.

For det tredje er NPM altså passé. I alle fall i retorikken. På hjemmesidene til statsvitenskap i Oslo kan vi se at satsingen innenfor offentlig styring skal handle om hva som kommer nå, i tiden etter NPM. Det er noen ganske konkrete grunner til at Tom Christensen og kompani mener vi må snakke om post-NPM, men først en kikk på essensen i det som kalles NPM.

Fristilling: Økonomisk og organisatorisk fristilling av produksjonsenheter. Budsjettansvar og resultatansvar plasseres i små enheter, uten detaljstyring av prioriteringer.

Konkurranseeksponering: Statlige monopoler fungerer like dårlig som private. Effektiv tjenesteproduksjon må presses gjennom motstand.

Brukeren: Et marked fungerer ikke uten kjøpere. For at markedet skal fungere må kjøperne ha full informasjon og full valgfrihet. Men her kommer vrien:

En bruker er en agent, som selv tar tak i sin situasjon, ikke som en klient, som venter i køen på å bli tatt hånd om.

Og plutselig handler det ikke lenger om å skape lønnsomhet og rasjonell målstyring, men om empowerment, og å gjøre folk i stand til å ta tak i egen situasjon.

Men var det klienten eller borgeren som ble avlivet?

Som et dreiepunkt i alt dette, står produksjonsmålingen. Fristilling innebærer en kontroll av produksjonen, konkurranse innebærer noe å konkurrere om, og et marked avhenger av etterrettelig informasjon om produksjonskostander og tilgang. Men hva som er kjernen i NPM litt uhåndgripelig i alt dette: Handler det om brukerens mulighet, eller handler det om økonomisk etterrettelighet?

Christensen (som jeg forøvrig står i boka mi som "av de upperste i landet") og meningsfeller mener NPM sin tid er over, spissformulert er det primært fordi vertikal koordinering har kommet i fokus igjen: Når alle enhetene ble fristilt og i konkurranse med hverandre, ble koordinering horisontalt, fra toppen, den eneste koordineringen - koordinering på tvers ble neglisjert. Nå begyunner det å komme fram i fokus igjen, og man benytter forskjellige teknikker som dialogmøter og utvalg. Dette må jo være en klar forbedring, men jeg er usikker på om det er noen helomvending.

Hvis dette skal innebære slutten på NPM, så må en - igjen satt på spissen - si at det bare handlet om en form for horisontal koordinering på bekostning av vertikal koordinering, og lite mer. Men det er mer.

Det handler først og fremst om en omdefinering av staten til det staten produserer av velferdsgoder, og politikken til hvordan ressurene skal fordeles så færrest mulig tjenester drives dårligere enn forskriftene krever. Produksjonsmålinger, effektivitetsmålinger, kvartalsoversikter over kostnader, de virker så nøytrale, men skaper staten i produsentens bilde. Kanskje er det vanskelig å dyrke borgeren uten å ende opp med en masse klienter, men en fullstendig transformasjon til staten som produsent fjerner politikken fra staten.