Markedsføring gjennom politikk

Det var unødvendig å gi Irving sendetid på TV2. Det er like unødvendig å gi Coca-cola markedsføring gjennom deres innblanding. Dette er ikke en sak før TV2 eventuelt lar seg presse.

Hvis påvirkning av redaksjonell linje virkelig var målsettingen, hadde det ikke vært grunn til å informere alle andre medier. Dette er markedsføring.

Hittil har annonsemakt i norske riksmedia tilsynelatende ligget på det generelle planet, ved at noen medier gjennom generell redaksjonell linje har tiltrukket seg flere annonsører. Dagens Næringsliv er eksempel på dette. I tillegg er det eksempler på at annonsører trekker seg ut av redaksjonelle årsaker, men ikke på at man går inn i en forhandlingsprosess om redaksjonell linje, slik brusprodusenten nå ønsker. I lokalaviser har relasjonen nok vært litt mer ullen, men direkte innblanding som dette, har ikke vært akseptabelt.

Slik jeg ser det kan det være to hovedgrunner bak utspillet. Enten mener brusprodusenten at de bør ha en særlig posisjon i redaksjonelle tilbakemeldinger. Eventuelt handler dette overhodet ikke om TV2, men en anledning til å få fokus på merkevaren - et markedsføringsstunt ved å markere seg på et etisk sikkerstikk. Hvis det siste er tilfelle, har vi jo alle gått rett i fella, og problemet var ikke saken, men at det ble en sak.

Hvis det likevel er det umiddelbare som ligger bak, altså at brusprodusenten mener å ha innsigelsesrett, kan man jo leke med konspirasjonsteorier: At dette er et forsøk på å gjennom en sak der opinionen følger produsenten bane vei for en ny praksis i forholdet mellom redaksjon og annonsør. Jeg tror mer på at det finnes noen stakkars idealister med dårlig samvittighet bak colajakkeslaget, som fant dette en god anledning til å rette opp litt. Litt tilsvarende ad-busters. Men veien til helvete er brolagt med gode intensjoner. Det hele framstår i dette lyset som en maktdemonstrasjon. Om det er idealisme eller konspirasjon som ligger bak, må brusprodusenten irettesettes hvis den tror den har mer innflytelse på redaksjonen enn meg.

Denne irettesettelsen er TV2 sin jobb, og jeg spår lett match. Når nå alle medier har fått med seg stuntet, antar jeg det bunner i en pressemelding fra Coca-cola, noe som ville være en dårlig strategi hvis påvirkning virkelig var intensjonen. Derav konklusjonen: Dette er markedsføring.

---

Ok, så var det NRK som dyttet det hele i gang, noe som undergraver deler av argumentet mitt her. Men konklusjonen blir det samme: Ting å holde seg langt unna.

Prosenter, prognoser og det muliges kunst

Enhver som forklarer at en vekst på 400% er en reduksjon, er en kvakksalver i boka mi.

I dag skjedde det igjen. Jeg fikk en prognose om energibruk i verden. De er kanskje de aller verste prognosene jeg vet om.

Prognoser kan være bra ting. Når jeg var femten tok barnelegen røntgen av hånda mi for å se om jeg kom til å vokse helt ut av proposjoner. Den kjøper jeg, der har vi en sammenheng. Han bomma med 15 cm, men jeg klager ikke.

Første gang jeg fikk energiprognoser servert var på Samfundet i Trondheim for åtte år siden, gasskraftverk ble diskutert. Vi fikk fortalt at prognosen for norsk CO2-utslipp tilsa en vekst på, jeg tror det var 40% de neste 20 årene. Av disse ville 4% komme fra gass, altså ikke noe å bry seg om.

Og her ligger selvfølgelig trikset, og det er så billig, så billig. 4 % høres så uskyldig ut. Men 4 % av uhorvelig mye er også veldig mye. Jeg ville ikke takket nei til 4 % av 10 millioner. Og hvor kommer de 40 % som utgjør prognosen fra? De kommer fra en antatt utvikling etter de trendene som er i dag, med ett og annet forbehold og noen kalkyler av variabler. Sofistiktert og flott er det nok, men imponerer meg ikke en tøddel.

I dag handlet det om Thorium, som så elegant ble konstruert som "grønn energi" for noen år siden. Og mye av argumentasjonen handler om CO2-utslipp og verdens økende energibehov. Jeg fikk fortalt at verden ville ha mellom 9 og 10 millioner innbyggere i 2100, og da ville verdens energibruk ha steget fra dagens ca 10 000 megatonn oljeekvivalenter (mToe) til 55 000, men at det er imperativt å senke dette til 40 000 mToe. Senke? Tredoble, hvis vi trekker inn befolkningsveksten. Som vi forøvrig ikke vet noen ting om.

Jeg har problemer med å forstå at noen har mage til å spå 90 år fram i tid, og si at de opererer med "en viss usikkerhet". Samtidig er det forståelig: Med slike kurver kan en eksplosiv vekst framstå som en reduksjon, og man kan fortsette å fokusere på energi som et produksjonsproblem heller enn et konsumproblem, noe vi alle tjener på, hvis det er dollarde har vi teller i. På samme måte kan daytradere si at de har hatt en god dag på jobben selv om de tapte en formue, så lenge de lå over børsutviklingen. Realister gone relativist er kanskje det skumleste jeg vet om.

Sosiale fakta var stikkordet for en av sosiologiens grunnfedre, Durkheim. I seg selv har dette blittkraftig kritisert, men det var en opposisjon mot synsete psykologi uten empirisk belegg. Empirisk, statistisk forskning skulle gi forklaringer på samfunnets (sosiale) mekanismer, men ikke av evigvarende sannheter som kunne brukes til å spå 90 år fram i tid.

Hvis utviklingen er gitt (med en viss "usikkerhet") er det ikke noe poeng i å forsøke. Men det er også den variabelen som ikke er tatt med i prognosen. Forsøket, viljen, og det muliges kunst. Send meg prognosene neste gang det er tomt for dopapir.

Ha en fin dag.
(Og beklager at det er så lenge siden sist jeg skreiv. Doktorgraden begynner å henge ganske tungt på skuldrene. Lover å ikke bli helt borte.)

Kyborg

Laptopen min har det ikke så lett. Alt er litt vanskelig. Særlig å våkne. Derfor, når jeg skal åpne et bittelitt stort program, som MS Word, tror den at programmet ikke svarer en liten stund før det kommer i gang; skjermen blir hvit med blå ramme, og den lille, illevarslende merknaden i høyre hjørne, ”svarer ikke”. Årsaken er enkel nok: Altfor full harddisk og en prosessor som begynner å bli klar for pensjon. Sikkert flere som har det sånn.

Akkurat det øyeblikket er et lite sjokk. Ikke fordi jeg er redd alt er vekk. Jeg har selvfølgelig sikkerhetskopier. Dessuten vet jeg det går over, et lite epilepsianfall.

Det kunne vært det bydende sjokket i den hvite skjermen: ”Her skal det foregå noe. Stille og hvitt er feil. Gjør noe!”. For den er bydende, skjermen. Litt på samme måte som et tomt ark, men på det tomme arket ligger ikke forløsningen i skriptet. På skjermen er alt lagt til rette for at noe skal skje. Skjermen er lagt til rette for handling, ikke innhold.

Men det er ikke derfor. Ikke bare.

Det er fordi jeg ønsker det velkommen. Fordi maskinens svakhet gjør at jeg kan si jeg kjenner den, jeg har en relasjon til denne maskinen, den er en del av mitt nettverk av daglige relasjoner, en gjensidig relasjon, nærmest en symbiose. Alt jeg gjør til daglig måtte jeg gjort annerledes, og noen ganger må jeg det, som nå, når batteriet er til utskifting og jeg er avhengig av strømtilkobling. Jeg er avhengig av å kjenne maskinens luner.

Jeg blir minnet om at jeg er en kyborg.

Selvfølgelig er jeg det. Det er selvfølgelig alt sammen, og teknologi og mennesker i sømløs vev og alt det der - det er selvfølgelig. Det er levd. Men det rugger litt i livssynet. Jeg skal ikke stavre meg ut i noen sørgelig diskusjon av om vi har fri vilje, for der er motsetningene konstruksjoner. Den innerste menneskelige kjerne er ikke interessant, bare mennesker som er, er interessante. Og der er jeg, som er. Del av en sømløs vev med Microsoft, og Dell, og et universitet, og en by, og en familie.

Og den hvite skjermen som får meg til å tenke alt dette. Og det er akkurat det som vekker meg. Noen sekunder. Jeg får en liten uro i meg. Før bokstavene jeg skreiv i ventetiden spretter bortover det hvite feltet og alt er i gang igjen.