onsdag 10. juni 2009

Venstreliberalismen

Borgerens rolle i Lysbakken og Skjerves "Deltakerne" kan virke foruroligende lik liberalisme. Forskjellen ligger i hva innsikten kan brukes til.

Jeg ble ganske urolig når jeg begynte å lese "Deltakerne: En reise i demokratiets framtid" av Audun Lysbakken og Ingva Skjerve. Deres orientering mot at endring og forbedring skjer gjennom den enkeltes initiativ og evne til å forbedre egen og sine medmennesker situasjon, så for meg ut som ideologisk liberalisme, en slags Torbjørn Røe Isaksen med palestineaskjerf. Etterhvert gikk forskjellen opp for meg.

"Deltakerne" er en lettlest og veldreid liten bok med historier om hvordan folk har tatt kontroll over egen arbeidsplass, egen kommune, egen offentlig tjeneste, og på den måten skapt større muligheter, mer rettferdighet og mer politikk. Reclaim the Streets / the State. Samfunnssynet som ligger til grunn, må jo da være at det som skaper noe som helst, er den enkeltes evne til å ta hånd om sine problemer og utfordringer. En nærliggende konklusjon ville være at staten må bygges ned, og argumentet virker sårbart for en ideologisk høyreside, som vil kunne si at "dette har vi sagt hele tiden". Og ikke uten grunn. Det blir tross alt litt billig å kritisere en politisk motstander med referanser til at de historisk har alliert seg med kapitalen og borgerskapet, det må være prinsippene som ligger til grunn for en ideologisk debatt, ikke alliansene.

Forskjellen ligger i hva som skal være premissene for den deltakelsen som ligger i initiativet, og hva det skal brukes til. En ren avregulering medfører at den som har ressurser og posisjoner har mest mulighet til å gjennomføre sine initiativ. Støtte og regler av forskjellig slag for å unngå vulgærkapitalisme, som nok ingen på norsk høyreside er tilhengere av, endrer ikke hva som blir premisset i en slik modell. Det Lysbakken og Skjerve argumenterer for er å sette det lokale, individuelle initiativ inn i en politisk deltakelse, i motsetning til en entreprenørdeltakelse.

Dermed har disse ideologene noe til felles: For at et samfunn skal fungere, må det legges til rette for at de som er nærmest hverdagslivet og utfordringene skal kunen ta tak i disse utfordringene. Det er likevel en stor forskjell på deltakelse ut fra økonomiske ressurser og en mer ren demokratisk deltakelse.

Demokrati gir strukturer med læringspotensiale, læring gjennom at innsikter fra befolkningen får betydning, og systemlæring, ved at ledere ikke bare selv kan utvikle seg, men kan fjernes hvis de ikke fungerer. Denne læringen får en helt annen betydning hvis deltakelsen er politisk, enn hvis deltakelsen er økonomisk og strategisk.

Derfor vil jeg gi Røe Isaksen litt rett, når han sier "Velkommen etter" om Lysbakkens argumenter om betydningen av individuelle initiativ og fristilling av bedrifter og organisasjoner, men han tar helt feil hvis han antar at det innebærer at venstresiden går i høyresidens fotspor.

onsdag 3. juni 2009

White Lass' Burden

Samboeren min er tilbake på anlegg i Øst-Afrika. Noen ganger er det krevende gymnastikk å ikke bli rasist.

Halvstor by ute mot grensa, norsk firma bygger vannkraft, alt skjøre vel. Sist ble jeg med, denne gangen måtte jeg bli på jobb. Så eventyrlig vakkert land, fantastisk å være der. Men hva gjør du, når du står opp og slår fast at du ikke kan stole på de som ikke er hvite, og vet at det er en fullkomment rasjonell konklusjon? Da må vi begge gå en liten runde med oss selv, for enkel folkeskole-antirasisme og "inni er vi like" hjelper ikke det dugg.

På byggeplassen var det én av vaktmannskapet firmaledelsen kunne stole på. Som ikke var på vakt når flere lastebillass med armeringsjern forsvant, som ville ha protestert. Nå er det ingen. Hvis du ikke vet at du ikke er på lag med de hvite, så kan du få en brannbombe på soverommet. Det er ikke rase, det er kanskje ikke engang kultur, det er ikke fordi alle nødvendigvis tenker likt, det er reint press.

Hvorfor? Fordi gapet er uovervinnelig. Og det er ikke fordi de er svarte, det er fordi hun er hvit, og har alt. Å stjele fra de svarte, eller åpenbar petty theft, kan fort medføre en plutselig gatejurys korporlige avstraffing. Å stjele fra hvite blir ikke det samme, og det er jo en viss logikk i det, slik vi har herjet.

Men det gjør ikke den praktiske konklusjonen annerledes: Det er rasjonelt å stole mer på hvite enn på svarte. Faen og, der røyk hele kobbelet av idealer. For selv om en holder fast ved å ikke lage seg noen stereotypiske "svarte er slik og slik", som ville være en simpel feilslutning, blir det jo sittende noe igjen, i hvordan en responderer på folk. Hvilke intuisjoner og umiddelbare reflekser som våkner.

Og så går jeg enda en runde: Hvor utrolig ydmykende, nedverdigende, at noen, fordi de har så utrolig mye mer makt og penger, skal gå i seg selv, tenke nøye over hvordan å relatere seg, få små kriser, forsøke å oppføre seg normalt og ha personlige windowdressing-agendaer - bare nettopp fordi de har alt og synes det kan være litt ekkelt.

Vanskelig gymnastikk.

tirsdag 2. juni 2009

Også New Public Management igjen

New Public Management har på forunderlig vis blitt fresht igjen, som det store samlebegrepet på alt som er vondt og vanskelig i offentlig sektor. Med god grunn, men hakkingen er lite målretta.

Nå er det stort sett bare Klassekampen som skriver om New Public Management (NPM). Jeg er litt usikker på om det er klokt, siden alle andre sier det ikke finnes lenger. På den annen side finnes det, helt åpenbart. Og det er ikke bare et spørsmål om tilrettelegging for privatisering. Hvis det var hele problemet, kan hele argumentet avvises med at man heller få la være akkurat privatiseringen, dermed blir motretorikken tam.

Litt om hva NPM er.

NPM er et vanskelig begrep, fordi det både er et deskriptivt og et normativt begrep: Det rommer en beskrivelse av en av en bestemt type forvaltningspraksis som begynte med Tatcher-regimet på begynnelsen av 80-tallet. Det er også et normativt begrep, en samlebetegnelse for idealer for hvordan offentlig sektor bør organiseres og fungere. Da er det fort gjort å snakke forbi hverandre.

Dessuten snakker vi om en ganske uoversiktlig pakke av praksiser og ideer som ikke nødvendigvis henger sammen, og der det ikke alltid er det samme som står først. Røvik (1996/98) snakker om en bunt halvfabrikata, uferdige oppskrifter som må tilpasses lokalt.

For det tredje er NPM altså passé. I alle fall i retorikken. På hjemmesidene til statsvitenskap i Oslo kan vi se at satsingen innenfor offentlig styring skal handle om hva som kommer nå, i tiden etter NPM. Det er noen ganske konkrete grunner til at Tom Christensen og kompani mener vi må snakke om post-NPM, men først en kikk på essensen i det som kalles NPM.

Fristilling: Økonomisk og organisatorisk fristilling av produksjonsenheter. Budsjettansvar og resultatansvar plasseres i små enheter, uten detaljstyring av prioriteringer.

Konkurranseeksponering: Statlige monopoler fungerer like dårlig som private. Effektiv tjenesteproduksjon må presses gjennom motstand.

Brukeren: Et marked fungerer ikke uten kjøpere. For at markedet skal fungere må kjøperne ha full informasjon og full valgfrihet. Men her kommer vrien:

En bruker er en agent, som selv tar tak i sin situasjon, ikke som en klient, som venter i køen på å bli tatt hånd om.

Og plutselig handler det ikke lenger om å skape lønnsomhet og rasjonell målstyring, men om empowerment, og å gjøre folk i stand til å ta tak i egen situasjon.

Men var det klienten eller borgeren som ble avlivet?

Som et dreiepunkt i alt dette, står produksjonsmålingen. Fristilling innebærer en kontroll av produksjonen, konkurranse innebærer noe å konkurrere om, og et marked avhenger av etterrettelig informasjon om produksjonskostander og tilgang. Men hva som er kjernen i NPM litt uhåndgripelig i alt dette: Handler det om brukerens mulighet, eller handler det om økonomisk etterrettelighet?

Christensen (som jeg forøvrig står i boka mi som "av de upperste i landet") og meningsfeller mener NPM sin tid er over, spissformulert er det primært fordi vertikal koordinering har kommet i fokus igjen: Når alle enhetene ble fristilt og i konkurranse med hverandre, ble koordinering horisontalt, fra toppen, den eneste koordineringen - koordinering på tvers ble neglisjert. Nå begyunner det å komme fram i fokus igjen, og man benytter forskjellige teknikker som dialogmøter og utvalg. Dette må jo være en klar forbedring, men jeg er usikker på om det er noen helomvending.

Hvis dette skal innebære slutten på NPM, så må en - igjen satt på spissen - si at det bare handlet om en form for horisontal koordinering på bekostning av vertikal koordinering, og lite mer. Men det er mer.

Det handler først og fremst om en omdefinering av staten til det staten produserer av velferdsgoder, og politikken til hvordan ressurene skal fordeles så færrest mulig tjenester drives dårligere enn forskriftene krever. Produksjonsmålinger, effektivitetsmålinger, kvartalsoversikter over kostnader, de virker så nøytrale, men skaper staten i produsentens bilde. Kanskje er det vanskelig å dyrke borgeren uten å ende opp med en masse klienter, men en fullstendig transformasjon til staten som produsent fjerner politikken fra staten.