mandag 31. mai 2010

Kunsten å snike i helsekøen - og hva økonomisk rasjonalitet kan skape

Det er noe som er alvorlig feil når jeg kan snike meg to måneder fram i helsekøen fordi jeg er frisk og sunn.

Jeg brukt mye tid på å forstå og forklare hva det innebærer å bruke målinger til styre med. Stykkprisfinansiering, balansert målstyring, hva har det å si, liksom. Hvor banale sammenhengene er fikk jeg merke på kroppen når jeg nylig knakk min menisk nummer to. Det var en forunderlig, gunstig for meg, men litt kvalmende prosess.

Jeg var rimelig sikker på hva som hadde skjedd, og har altså erfart det før. Det er en kneskade som ikke er akutt, og dermed kan ta både vinter og vår. Akutt eller ikke; mens en venter kan kneet bli ganske mye verre, og i alle fall vanskeligere å trene opp. Så jeg sjekket sporenstreks ventetidene i østlandsområdet, og når fastlegen ikke hadde tid gikk jeg til bedriftslegen samme dag.

Bedriftslegen sendte meg en rekvisisjon og et telefonnummer til et laboraturium for å ta bilder av kneet. På laboratoriet kunne de fortelle at de hadde time om snaue to måneder. Men hvis jeg gikk utenom offentlig helsevesen og betalte to tusen av egen lomme, hadde de tid neste dag. Med idealene i den ene hånda og kneet i det andre, ble valget veldig enkelt.

Fire dager senere hadde jeg resultatet, kikket på morsomme MR-bilder på cd, og kunne lese at jeg hadde en bøttehankruptur som måtte opereres. Så gikk jeg til bedriftslegen igjen, som hadde ti minutter mellom møter.

Her kommer den virkelig utfordrende vendingen. Jeg visste at jeg absolutt minimum måtte regne med 4 uker, kanskje noe mindre hvis jeg dro til Rjukan. Privat operasjon ville bli altfor dyrt. Legen ringte til et sykehus i nærheten mens jeg satt der. Han fortalte at han hadde en ung ansatt på kontoret, som hadde knekt menisken for få dager siden, hadde fersk MR. Bruddet så ut til å være enkelt, pasienten var ellers i god form - "en ideell pasient".

Jeg fikk time til operasjon to dager seinere. Nå er kneet snart fint igjen, og om ikke kneet skurrer, så skurrer noe.

Selv om sykehuset ville benektet det, og sagt de helt tilfeldig hadde en luke, er det åpenbart hva som skjedde: Sykehuset opptrådde økonomisk rasjonelt. Jeg er i sunn og frisk, i god form, og siden jeg hadde tatt privat MR, hadde jeg ikke gått rundt og haltet i lange tider. Dermed er prognosene gode, neppe noe tull og tøys, antagelig lite problemer under operasjonen. I tillegg ville jeg antagelig være flink til å trene meg opp, jobbtittelen kunne tyde på at jeg var i stand til å ta til meg meldinger om hva jeg burde gjøre. Ser pent ut på statistikken, og ikke minst, færre potensielle kostnader.

Betalingen for operasjonen, derimot, står fast. Under gjennomsnittet kostnader ved å operere meg, men fast stykkpris: Større inntekt til sykehuset.

Det skumle med økonomiske insentivsystemer er at de får folk til å opptre økonomisk rasjonelt. Det høres ikke så ille ut, men mener vi virkelig at det å være sunn og frisk, ha noe penger til overs og ha en grei jobb, skal innebære at man kan hoppe to måneder fram i køen?