Reisebrev fra Burma

Naa sitter jeg paa internettkafe i Chiang Mai og super yoghurt og halspastiller for harde livet. Avslutningen av turen ble ikke helt som planlagt, jeg proevde aa fornekte saa lenge jeg kunne, helt til en fyr paa gata snudde seg og sa "Dude, you need to go to the hospital. Seriously." Ja, jeg hadde jo tatt med meg en akutt bronkitt fra Burma viste det seg, bronkitten begynner aa roe seg naa, men det er nok andre kroppsfunksjoner som begynner aa ta kvelden og, men den beoffelkuren Dr. Matchive stilte opp med. Derav halsdrops, for aa kunne vise meg blant folk uten aa faa skremte blikk, og yoghurt, i haap om aa utsette tarmbakterienes uunngaaelige knefall. Og jeg som hadde klart meg helt til naa... Ingen grunn til aa legge skjul paa at jeg stort sett gjemmer meg bort i klokketaarnet / hotellrommet for aa slippe aa bli steining/medynk. Gleder meg til nattoget til Bangkok.

Men dere vil jo hoere om Burma, og ikke gamlehjemssnakk. Burma er, jo det er fint der. Jeg vil ikke tilbake. Kort sagt, velkommen til verdens nest mest korrupte land, det er saa korrupt at du som turist slipper aa noensinne betale bestikkelser. Det er ordnet paa forhaand. Du faar bare, med mindre du vet akkurat hvor du kan dra, dra bestemte steder, og oppdager fort at plutselig er prisene hoeyere og noen har tydeligvis en langt bedre posisjon i markedet enn hva fornuftig regulering eller markedssvikt ville kunne ha forklart. Resten gaar av seg selv. Du maa rett og slett foelge med litt for aa merke korrupsjonen, og du kommer deg bare ikke utenom. Det aa snakke er nok blitt tryggere, litt. Mange snakket ganske frimodig med turister, og iallefall en avis, Myanmar Post, hadde kommentarer og artikler som var sterkt kritiske til myndighetenes passivitet overfor baade minoriteter og korrupsjon. Det har nok skjedd endringer i Burma. Men jeg tror ikke det har skjedd et mirakel. Det var ikke bare fordi jeg ville vaere naer et sykehus jeg stolte paa jeg stakk over til Thailand, i og med at jeg fortsatt fortrengte var det uansett bare underbevisst. Jeg var litt lei. Ogsaa ble det saa usannsynlig dyrt.

Jeg kom meg fort gjennom Bangkok, visumet ordnet seg paa en dag siden jeg hadde kjoept meg en billett videre, saa droyt 36 timer etter ankomst Bangkok var jeg i Yangon, paa jakt etter hotell. Dette var en alminnelig syssel. Siden du bare kan bygge hotell hvis du kan cashe ut for byggingen, og legg inn litt korrupsjon / loeyve, var forholdene godt lagt tilrette for laber hotelldekning. Dermed ble det for min del en litt uoverveid beslutning om det eneste ledige hotellet ved Inle-sjoen som foerste stopp neste dag, litt i desperasjon, litt fordi jeg ville komme meg bort fra by og forurensing. Jeg tok fly.

Fly er ganske morsomt i Burma. Jeg er stort sett ikke redd for aa fly. Jeg pleier aa be om plass ved noedutgangen, men for aa faa plass til beina, og bare paa lange flyvninger. Innlandsflyvningene i Bruma var paa maks en time, og jeg begynte fort aa be om plass ved noedutgangen. Ved innsjekkinga var det et bagasjebaand. Det var tre meter langt og ledet ingen steder. Saa de bar bagasjen avgaarde mens vi fikk paa oss klistrelapper. Etter en stund kom en mann med et skilt og ropte, og det saa ut til aa vaere boarding. Ved flyet sto femten mennesker og kikket, og to sto og dunket i den ene motoren. Paa et seinere fly ble vi lastet ut av flyet igjen, flyet ble tauet og forsvant i tre timer, foer vi ble sluppet paa igjen. Ingen sa noe om hva problemet var, med flyvertinna saa likblek ut. Vi landet vedsiden av et vrak, som jeg senere fikk hoere kraesjet for et aar siden. Det hadde vaert veldig spennende aa se paa.

Til Lake Inle kom jeg i nitiden paa kvelden. Hotellet var ikke Paradise Hotel, slik jeg trodde, men Paradise Inle Resort, og jeg maatte ta baat. En lang tynn baat med en diger diselbaat som skjoyt gjennom moerke og stjernehimmel i en droy halvtime, til vi kom til et hotell paa paaler midt i sjoen. Dette hoeres nok fint ut, og det var det jo, men jeg skjoente fort at naa var jeg fanget. For dette var et sted Agatha Christie lett kunne ha laget romaner om. Lake Inle var fint aa ta bilder av, fisketeknikken med aa staa paa ett bien, padle med den andre og fiske med armene er ubeskrivelig. Men det var helt overrent av turister, og vanskelig aa navigere paa egenhaand. Men mens jeg slo ihjel en dag paa fastlandet kom jeg meg ut paa bygda, og fikk proevd den litt snaale volleyfotball-sporten de har. Bruker volleyballnett, men bruker beina og hodet (ikke bryst og armer). Ballen er laget av hardplast og/eller laer som er stiftet sammen, saa den som ikke har noe paa hodet vil kjenne det. Veldig goy og slitsomt.

Bagan: Mange templer og mange turister. Fort unnagjort. Maette pappa og Gudrun, og vi reiste sammen. (D.v.s. jeg broyt meg inn paa rommet deres klokka fem om morran, etter aa ha kjoert hestekjerre den droye timen fra bussholdeplassen)
Muolamein: Trivelig omraade, men ikke saann kjempemye aa se.
Ngapali: Utrolig fin strand, abnorm snittalder.

Flyet fra Yangon til Ngapali gikk via Sittwe, der opptoeyene har vaert. Passasjerutskiftingen var ganske merkbar. I Sittwe gikk alle som ikke var pensjonister av, og nye som ikke var pensjonister kom paa. Hjelpearbeidere og journalister. Og de tyske og russiske pensjonistene klarte ikke aa forstaa at de ikke kunne gaa av, og de kunne ikke forstaa hvorfor ikke flyet gikk rett til Ngapali, og mente dette var noe lureri. Det begynte aa gaa opp for meg (a) hvem vi (jeg, pappa, Gudrun) skulle henge med i Ngapali og (b) at den servile og for meg plagsomme tjenerholdningen paa mange av hotellene kanskje ikke var basert paa misforstaatt forventning, men kanskje like mye var akkurat det som ble forventet. "Aeeeeesj, det er en gekko her." Kom igjen, a.

Jeg lurte paa om jeg skulle ta baaten til Sittwe for aa se om det var mulig, mest av kjedsomhet, men hosten var blitt vaerre, og noe sa meg at det kunne vaere dumt aa bli arrestert med halsbetennelse. Det var forresten skremmende aa hoere Burmesere snakke om muslimer. Hatet var totalt og uten uomskrivning. De tar jorda vaar og voldtar doetrene vaare, de maa dra hjem igjen. Ingen tvil om at Aung San Suu Kyi staar i krysspress mellom internasjonal politikk og nasjonal politikk.

Det var absolutt vakre ting i Burma. Templene jeg har sett naar jeg kom over til Thailand igjen blir rett og slett ganske bleike i forhold, og strendene var virkelig fantastiske. Og det var mulig aa finne templer man kunne vaere mutters alene paa. Men det flotteste var nok folka. Jeg ble moett paa en maate en sjelden blir som turist:

Paa en veikro slo jeg meg ned med noen som saa hyggelige ut bak brakka, de spanderte og skravlet, ville ikke ha noe betaling, fortalte at de var Mon-folk, den ene fotograf, den andre jobbet med Mon-folkets rettigheter. En veldig enkel jobb: Veldig faa rettigheter. Og saa lo de saa de holdt paa aa falle av stolene.

Jeg gikk en tur opp til en pagode som saa ut som den hadde fin utsikt. Jeg satt der og kikket, saa kom det ei ku, ei til, og en gammel gjeter. Han satt seg rett nedenfor meg, jeg forseokte aa speorre om utsikten, han satte seg vedsiden av meg, sa ikke stort, men vi satt der og kikket utover og nikket.

Et vakkert hus i skogen viste seg aa romme fire monker som tok meg med til den abbeden, og vi satt og drakk palmeoel og roykte og de mente jeg skulle flytte inn paa klosteret.

En ung mann stoppet meg mens jeg tok bilder av en mann i en palme, fortalte at det var palmeeol og lurte paa om jeg ville dele en kagge. Vi delte, mens han, en muslim, raste og raljerte over myndighetene og dette landet som ikke ga ham en sjanse i havet, at han kom til aa dra til India for aa faa seg jobb, men han skulle tilbake, det var hjemlandet.

Jeg stoppet paa en kafe som var siste stopp foer grusveien ble sti. De inviterte meg paa middag samme kveld. Faren var risbonde, begge ungene hadde universitetsutdannelse, betalt i sin helhet av faren.

Men alt i alt er det nok ikke et anbefalt ferieland. Naadestoetet var kanskje flyplasshotellet i Yangon, der jeg tok en rask overnatting siden jeg fikk meg et morgenfly videre og hotellene i byen var fulle. Hotellet var fullt av det som virket som russiske og kinesiske forretningsfolk. Jeg proevde aa ta en toast til frokost. Da kom en diger russer tok tak i armen min og dyttet meg saa jeg nesten gikk i bakken. Den skulle han ha. Jeg kikket paa ham og forsoekte meg paa en annen, jeg syntes de saa ganske like ut, og det gjentok seg. Jeg tenkte at kaffen, den maa da selv ape-ivan klare aa dele, og bestilte en omelett med ferskt broed fra kelneren. Alltid fint aa faa bekrefta fordommer. Det var litt godt aa komme tilbake til sivilisasjonen i Thailand, der jeg kunne hive meg direkte fra flyet til et natt-tog til Chiang Mai. Med litt flaks faar jeg ogsaa med meg en motorsykkeltur foer jeg drar herfra, men det ser jo litt moerkt ut.

Bilder kommer