Seljakt Norge vs. Canada

I framstillingen fra TV2 nyhetene og NRK Dagsnytt virker det som et samlet Norge er for selfangst og mot EUs forslag til importforbud. Ok så lang, jeg er for selfangst. Men så ble det dette med forskjellen på Canadas horrible metoder og Norge, så ble det ikke sagt noe mer. Implisitt, vi vet alle hvor snille vi er her. De av oss som liker det konkret, hadde satt pris på en liten input om reguleringen av selfangst i Norge, hva denne snillheten går i. Den kommer her:

I følge forskrift om Forvaltning av sel på norskekysten (6. mai 1996, fastsatt av fiskeridepartementet) §10:

Ved avlivning av sel skal det utvises den største hensynsfullhet og anvendes humane avlivingsmetoder for å hindre unødige lidelser for dyrene.

For avliving av sel gjelder følgende:
1. Det er kun tillatt å anvende skytevåpen med riflet løp og ammunisjon med ekspanderende kule og anslagsverdi på minst 2.700 joule (275 kilogrammeter) for 9 grams kuler på 100 meters hold og 2.200 joule (225 kilogrammeter) for 10 grams kuler på 100 meters hold.
2. Det er forbudt å fange eller avlive sel ved bruk av line, garn, saks, ruse eller annen form for felle. Det er forbudt å bruke skytevåpen med glatt løp eller å bruke hakapik eller slagkrok til avliving.

I tillegg skal skipperen ha gjennomført Fiskeridirektoratets kurs for selfangere. På norge.se oppgis det at det alltid er en inspektør ombord i båten, såvidt jeg kan se fra forskriftene er dette noe Fiskeridirektoratet kan pålegge, men ikke obligatorisk på hver tur. Kanskje det likevel er praksis. Såvidt jeg har forstått, men dette er annenhånds, er det også vanlig praksis å først skyte, og deretter bruke hakapik for å forsikre seg om at selen er død, en slags dobbeltslakting.

Kort sagt ligger forskjellen i å behandle selenfangst som jakt eller som fiske. Betegnende nok blir også sel omtalt under sjøpattedyr i fra 2001. Så det er forskjellen, for oss som liker det konkret.

Nasabjønnmonstrum

Når en har fri sikt rett forbi nesetippen, og ikke lenger, blir gjerne nasabjønnen ganske stor. Hvis jeg i tillegg har som jobb å veldig grundig på det jeg finner der, ja så blir det ikke så lett.

Prosessen mot Nils Marius Rekkedal ved Forsvarsögskolan i Stockholm kan jo lett se litt slik ut. For oss som ikke sitter på veggen og kikker, er det litt uklart om det handler om et sitat som skulle hatt anførselstegn, brutal klipp-og-lim fra andres arbeid, eller fagpolitisk maktkamp. Uten å forsøke meg på essensen i historien, virker hendelsesforløpet kjent.

I Trondheim opplevde nylig en stipendiat noe tilsvarende, når hennes to veiledere skrev til fakultetet, senere rektor, senere forskningsetisk komité om hennes utilstrekkelighet, for å få terminert Ph.D. forløpet. Kritikken gikk på manglende teoretisk og metodisk forståelse av egne problemstillinger, kort og godt uskikket til å gjennomføre doktorgradsløpet, det burde avsluttes. I tillegg kom plagiat-ordet på banen, stipendiaten hadde stjålet med seg de tidligere veiledernes prosjekt. Noe hun hadde full rett til, et prosjekt er bare et prosjekt, og tilhører kandidaten dersom hun går til andre veiledere, veiledere med større vilje til å akseptere hennes tilnærming til materialet. Men de gamle veilederne er tilsynelatende rasende, og har i sin utrettelige kamp gått videre til universtietet der feltarbeidet skal finne sted.

En forklaring som ville gitt god mening, var om det lå skjulte motiver under, et personlig ønske om å knuse vedkommende av helt andre enn faglige grunner. Jeg tror ikke det, og det er nesten enda skumlere. Det lukter vondt av veldig ømme tær her. Sånne typer tær det virker som Rekkedal har skumpet i, og som gjør at jeg blir litt usikker på om jeg vil fortsette den karrieren jeg har begynt på ved universitetet. Hvorfor er det sånn?

Det er en veldig god grunn.

Forskning handler om tillit, uten tillit har ikke forskning verdi. Forskningspraksis som kan svekke tilliten til et fagfelt eller til forskningen generelt, er en trussel for alle som selv driver med forskning. Dårlig håndverk er ikke en privatsak. Derfor er vi ganske harde med hverandre når vi går gjennom hverandres arbeid. Derfor blir vi frustrerte over useriøse forskere. Dermed er det ikke sagt at "peer review"- som vi er så glad i alle sammen - løser ethvert problem, men mistanker om fusk og uredelighet utløser mer enn en nøytral korreks.

Men samtidig er svarene vi kommer med er (nesten) alltid modellbetinget. Tilliten til forskning handler om resultatene Forskere stiller seg bak, men er implisitt tillit til modellene, og at disse er brukt relevant. Umberto Eco (1994, s. 59) forklarer dette elegant i sin variant av De To Kulturer:"...in the natural sciences the conjecture has to try only the law, since the Result is under the eyes of everybody, while in textual interpretation only the discovery of a "good" Law makes the Result acceptable." Som sosiolog: En relasjon, et samfunn, en organisasjon - er ikke objektive fenomen, beskrivelsen er del av forskningsprosessen.

Dersom min modell/teori/metode, står i grunnleggende motsetning med din modell/teori/metode, så får vi gjerne forskjellige svar. Og dersom jeg legger all min forskerkredibilitet i det resultatet, så blir det hele fort ganske personlig. De motstridene svarene blir en trussel.

Så da er det kanskje ikke noen vei utenom. Dersom det blir ukollegialt og mangel på etikette å ikke børste uregelmessigheter under teppet, så er vi ute å kjøre. Og så ligger det likevel i akademias natur at 'uregelmessighet' og 'uenighet om perspektiv' møtes i en gråsone. Føy så til at vi bruker dagen lang på å stikke nesa veldig dypt og lenge ned i det som er for den spesielt interesserte (og for all del, det trengs) - ja, så oppstår det noen nasabjønnmonstrum.

En konklusjon? Akademia er og forblir et sted der ellers overmåte fornuftige mennesker blir helt uforståelig ufornuftige til tider, med maktkamper det blir litt vanskelig å forstå konturene av. Jeg tror det må være sånn, jeg klarer ikke å se en systematisk måte å løse det på, annet enn å anelse gangsyn.

Sivs argumentmix

Tusen takk til Libe Rieber-Mohn, som er bedre enn de fleste på å si fra når noe bare ikke stemmer. Ekstra herlig å få slike oppklaringer fra en som etter mitt skjønn står et helt annet sted enn meg i ideologienes atlas.

Likevel hadde jeg ønsket meg en enda mer rett-på opprydding i de to argumentene Jensen førte sammen: 1. Talspersoner for radikal islam ønsker en dreining av norsk offentlighet mot et islamsk samfunn. 2. Ved flere tilfeller har man lagt til rette for muslimer slik at de ikke blir ekskludert. Når Jensen truer med at vi er på vei mot nr 1 (islamsk samfunn), og at indisiet er nr 2 (praktiske tilpasninger), så er problemet at det ikke er noen åpenbar bro mellom påstandene. Hver for seg kan de forsvares, men ikke at det ene er tegn på det andre. Hvis noen kan gi meg et ryddig argument for at det er tilfelle, er jeg lutter øre.

Dermed blir Rieber-Mohns poeng stående: Hvis det er kampen mot radikal islam som skal annonseres, eller la oss heller for presisjonens skyld si kamp mot "forsøk på innskrenking av rettigheter i norsk lov og offentlighet basert på forkynnelse av islam", så slår Jensen inn åpne dører.

Den eneste koblingen jeg klarer å se mellom 'islamsk samfunn' og 'praktiske tilpasninger', er vel at kampen for et islamsk samfunn kan styrkes av mangel på vilje til praktiske tilpasninger. La oss si at nudistene ut fra fortolking av første mosebok kom til at man var nærmest gud når en er naken, og vant makt og posisjoner til å fremme sitt argument. Si at de vant, og det ble nektet å gå med klær i skolen. Klart jeg ville organisert meg. Klart jeg ville blitt litt vanskelig å ha med å gjøre.

Jeg kjøper bare ikke lillefinger-argumentet. Det forutsetter en folke-konspirasjon, en gruppe med en plan, og det er en idé som er så langt utenfor det menneskesynet jeg har, og ønsker å beholde.

En skeiv Fight Club

Siri Lindstad skriver modig i Klassekampen 16. februar om skeivt raseri. Er ikke homse-raseri legitimt? Jeg trodde det var det, og nå innser jeg hvor feil jeg har tatt.

Hvis det ikke er det, skriver Lindestad seg inn i en viktig tradisjonen fra Freuds hysteriske kvinner og til bell hooks' 'killing rage', en tråd som Lindstad altså trekker videre til folk som ikke grupperer seg som hetro. Underteksten i studiene av hysteriske kvinner, var jo nettopp at kvinnelig raseri ikke hadde noe språk utover hysteriet, ikke hadde noen legitimitet. bell hooks beskriver tilsvarende mangelen på mulighet for å være rasende for svarte, og særlig svarte kvinner. Kort oppsummerende kan en kanskje si at noe av poenget hos hooks er at tilgangen på 'rettferdig raseri' kan være en målestokk på dominans. Hvem kan påberope seg 'rettferdig harme'? Friske, hvite menn, som undertegnede. (Og for deg som ikke skjønner 'legitimt' - en liten note nederst.) For alle andre grupper er prisen for å være rasende langt høyere. Den latterlige, fresende mannen i rullestol. Det hysteriske kvinnfolket. Den farlige negeren. Sint liten homo? Er den tilgjengelige plassen for alle som ikke kaller seg hetro fortsatt bare glad/sucidal? Jeg trodde i min naivitet at den sinte homoen hadde fått en plass blant de rettferdig rasende.

Og så kan Lindestad fortelle meg at det ikke er tilfelle. At hun tenker på ..., som skjøt og drepte elever og lærere på skolen med maskingæver, og tenker: "hva tenkte hun?, Hvordan føltes det?". Det Lindestad ikke sier, og bør slippe å få si noe om, akkurat som jeg ikke vil fortelle det om meg selv, er om hun har hatt den fantasien, drømt om å tømme ut alt sitt raseri i form av en magasinrunde. Hvis jeg hadde den fantasien, og hvis hun hadde den fantasien, ville vi da bli betegnet ulikt? Ville vi bli forklart og kategorisert forskjellig? Jeg trodde ikke det. Men jeg begynner å innse at jeg kan ha tatt feil.

Jeg skal fortelle om noe av det mest usympatiske jeg har gjort, og som får meg til å kaldsvette når jeg en sjelden gang tenker på det. For nokså mange år siden var jeg på studietur. Rundt et middagsbord spiste vi til ganske seig, simpel og søtladen bakgrunnsmusikk, og jeg sa hva jeg syntes om det, inspirert av Pondus: Sorterer på H. Homsemusikk. Ei av jentene forsvinner ganske sporenstreks fra bordet, og etter utrolig lang tid skjønner jeg hva som har skjedd, og finner henne igjen på badet, der hun var omtrent ferdig med å tørke tårene som passet så dårlig til den svarte sminken og naglene.

Langt på natt, Tom Waits-skjeivt mot bardisken med godt grep om øllen, velger jeg å diskutere hendelsen med en som ikke var tilstede, men som jeg visste var homo, for å høre hans mening. Eller for å være ærlig, for å rettferdiggjøre meg selv. For det er jo en populærkulturell kategori, som man kjenner betydningen av, og derfor bør kunne forholde seg til uten at det er stempling! Joda, kunne han fortelle, det måtte hun tåle.

Ingen av dem ble sinte, et sinne som ville gått ned i boka mi som rettferdig raseri. Jeg skal vel ikke avskrive at dette kan handle om hva og ikke minst hvem man gidder å bruke energi på. Noen diskusjoner blåser man av fordi man har vært der før. Men jeg mistenker at prisen hadde vært høyere for dem enn for meg, at de hadde risikert å tape mer ansikt enn meg, selv om det burde være åpenbart hvem som var idioten, nemlig meg.

I boka Killing Rage, Ending Racism forteller bell hooks om det raseriet hun kan føle i møte med hvite (middelaldrende) menn med nedlatende, paternalistiske holdninger, et raseri hun merket formet seg som et ønske om å drepe. Dette er dristig, og blir selvfølgelig misforstått. Poenget er ikke å oppfordre til å drepe hvite, middelaldrende menn, poenget er at raseriet finnes, og at det ikke finnes noe språk hun kan uttrykke det på uten å miste all sin status, alt ansikt, og forsvinne tilbake til en ubehjelpelig kategori, et mindre relevant menneske enn hvite menn, litt mindre menneskelig.

Kan man bli svartsint uten å være hetro? Selvfølgelig, men kan man være det uten å miste alt man har kjempet for? Jeg trodde vi hadde nådd dit, men kanskje vi har mistet det igjen. Mennesker uten tilgang til rettferdig harme er undertrykte mennesker. Og kanskje har Lindestad rett i at raseriet må rettes innover, som et offer som fortsetter å skade seg selv, eller slippe det ut uten proporsjoner, med maskingevær. I'm mad as hell, and I won't take it any more. Gi meg en skeiv Fight Club.

---

Og til slutt en liten presisering, et lite PS for alle (heldigvis mange) som ikke har tatt sosiologi grunnfag. Når jeg skriver om legitimitet, er ikke det en moralsk vurdering av rett og galt, om hvordan det burde være, men om hva som blir sanksjonert og ikke. Blir en atferd ikke sanksjonert, ja så blir det vanskelig å ikke si at den er legitim. Og motsatt. Sa sosiologen.

Nå har jeg presentert bloggen min på Bloggurat for Oslo.

Hva slags frihet?

Gjengs respons fra forskningsmiljøene på målingshysteriet som har hjemsøkt universitetene og styringen av dem, virker å være ”la oss være i fred”. Det er jo en naturlig reaksjon, men er den klok? Vi bør i så fall også si noe om hva det er vi ønsker oss. Dette handler ikke om produktivitet og kvalitet, men om god og dårlig ledelse.

Som Sundby påpeker ryddig i Klassekampen 19. september, er tellingen av aktiviteten på universitetene mindre enn treffsikker, man måler til nød forskning, og i forsvinnende liten grad kvalitet. Konklusjonen er at dette er unødig arbeid: La oss gjøre jobben vår. Via tilsvarende eller parallelle argument har denne konklusjonen blitt løftet fram hyppig, en konklusjon som bygger på den antakelsen at forskere ønsker å forske, og hvis de får lov så gjør de det. Og det tror jeg stort sett er sant. Men påstanden er lett å angripe.

Går i frø

En skal ikke ha vært lenge i universitetssystemet for å slå fast at ved et gjennomsnittlig institutt har en god andel av de fast ansatte gått i frø. De forsker ikke lenger. Dette er et tall jeg gjerne skulle sett: Hvor mange forskere forsker ikke lenger? Min helt løse antakelse er at institutter med mindre enn en tidel medarbeidere som har gått i lås, regner seg som veldrevne og over snittet. Med god grunn. Er dette et problem?

Samfunnsøkonomisk er det ingen katastrofe. Antagelig ville det kostet samfunnet langt mer om disse folka gikk på trygd. Utbetalingen i seg selv ville vært lavere, men professorlønninger er ikke astronomiske. Dessuten måtte vi regne med at kasserte professorer ville bli svært triste, og det krever ikke mer enn minimal kjennskap til samfunnsmedisin å se for seg at helsevesenet her ville få noen nye kostnader. I sum ingen stor vekt på den samfunnsøkonomiske skåla.

Det er to hovedproblemer. For det første at overvekt av ikkeforskende ansatte forskere skaper lite dynamiske miljø. Det er lettere å forske i et aktivt og produktivt miljø, det er lettere å komme med nye ideer der det er mange ideer fra før. For det andre skaper ikkeforskende et legitimitetsproblem for forskningsinstitusjoner som helhet. Det er dette legitimitetsproblemet som har lokket fram New Public Management-dreiningen ved universitetene, som vi kan se tydelig på tre områder: For det første: Telling, produktene og kvaliteten skal måles. For det andre: Fleksibilitet, arbeidstakere må ikke stivne. For det tredje, anbudsskriving. Problemene knyttet til anbudsskriving og Norges Forskningsråd, har Erling Moxnes gjort rede for i Aftenposten 2/1, og det skal jeg ikke gjenta her.

Telling

Som Sundby påpeker skaper det unødig arbeid, fordi det ikke måles riktig, og ikke kan måles riktig. Forskningsaktivitet måles nå primært gjennom artikkelproduksjon. I land der en har sluppet mindre billig unna, er det en kjent, men lavmælt strategi å skille mellom ”matartikler” og arbeidet man brenner for. De en får sendt ut for å ha produksjonen i orden, og de som eventuelt blir resultat av den virkelige forskningen. Akademikere er tross alt også rasjonelle mennesker, og dette er en rasjonell strategi. Strengt tatt er det verre om en ikke har en slik strategi, og alt blir ”matartikler”. At kvaliteten må lide er åpenbart.

Til å prosessere disse økte massene av artikler, dukker nye tidsskrift opp som sopp, særlig nett-tidsskrifter som kan skryte av å nesten kunne publisere ubegrenset antall: Hos oss får du publisert. Et skille mellom nivå 1 og nivå 2 av tidsskrift gir en vag pekepinn, men det blir omtrentlig, urettferdig (blant annet blir svært få norskspråklige tidsskrift topplistet), og, det ingen tør si, dette systemet står vidåpent for korrupsjon og kameraderi.

Videre innebærer dette at det rasjonelle vil være å dreie forskningen sin i retning av (1) det en kan få inn eksterne midler til og (2) det som er lett å publisere. Kompromisset er å dreie søknader og artikkelsammendrag i retning av det mest publiserbare, og så presse inn det man ønsker å gjøre imellom. Rasjonelt for den enkelte, ikke rasjonelt for samfunnet, for det minker muligheten for noe virkelig nytt. Det oppstår ingen Marx eller Smith under slike forhold.

Fleksibilitet

Den andre måten legitimitetsproblemet påvirker universitetsvirkeligheten, er at man prøver å unngå fast ansatte. Jeg antar det er frykten for at folk skal gå i frø som har gjort at angsten for fast ansatte har bredt om seg ved universitetene. Hvis du ikke er førsteamanuensis eller professor, så lever man fra hånd til munn. Tilsynelatende uavhengig av kompetanse og evner, blir alle som ikke er fast ansatte sendt ut på lufting etter fire år. For gud forby at de skulle komme og kreve fast stilling.

Hvis denne løsningen skulle gjøres gjennomført, måtte svaret være å gjøre alle stillinger til slike to til fireårsstillinger, for så en liten lufting. Da blir en kvitt folk. Over en lav sko. Antagelig omtrent alle, for dette er begredelig rekrutteringspolitikk. Selv nærmer jeg meg avslutningen av doktorgraden, og jeg er dypt usikker på om jeg vil inn i dette systemet. Jeg vil forske, men vil jeg det nok til å stå med lua i hånda i 15 år før noen viser tilstrekkelig tillit til å gi meg en fast jobb? Jeg er usikker.

Dette går igjen tilbake til kvaliteten, og den frie forskeren. Det som skal skille universitetet fra andre forskningsinstitusjoner, er nettopp uavhengigheten av andre samfunnsaktører, som gjør at det kan meisles ut grunnleggende nye ideer og ny kunnskap. Satt på spissen, blir grunnleggende nybrottsarbeid en bigeskjeft i dette systemet. Kanskje en heller skulle få seg en helt annen jobb med gunstige turnusordninger, så en fikk tid til å forske.

Forskningsledelse

Både kvalitetsmåling, fleksibel arbeidskraft og anbudsskriving er derfor dårlige løsninger på legitimitetsproblemer i universitetet. De fungerer ikke, og har mange bivirkninger. Legitimiteten må ligge i universitetets oppgave, men problemet løses ikke av å vise til den frie forskeren. Problemet bygger på sviktende strategier for forskningsledelse. I dag har vi i all hovedsak en administrativ ledelse av forskningen, og virkemidlene virker ikke. Universitetene må gå bort fra ideen om at de administrerer forskere, til å se at universitetene er forskning, og at denne må ledes. Men hvordan?

Jeg har ingen god løsning, annet enn at vi må finne en annen måte å lede. Tilbake til ”professorveldet”, som Walton skriver om (Klassekampen 10/1) virker ikke forlystende. Faren er stor for at valgte professorer prioriterer egne interesseområder. Vi trenger litt hjelp her. Forskningsledelse må komme fra forskningen, men ikke nødvendigvis drives av forskere. I så fall må man si litt mer enn ”La oss være i fred!”, og heller si noe om hvordan man ser for seg at denne friheten skal se ut.

Reikvams revisjon

SVs rapport Utveier presenterer alternativer til New Public Management, men stiller ingen spørsmål ved fundamentene for styringsformen.

Rolf Reikvam skriver i kronikk i Klassekampen 4. desember om problemer i offentlig styring knyttet til markedsinspirerte løsninger. Kronikken bygger på SVs rapport Utveier: ”Samhandlingsmodell” som alternativ til New Public Management. Rapportarbeidet er ledet av Reikvam. Jeg støtter opp om både intensjonen og mange av konklusjonene i rapporten, men kritikken av New Public Management (NPM) kan virke mot sin hensikt, og rapporten kan like godt leses som forbedring og utvikling av NMP-praksiser.

Styringspraksiser som kan knyttes til NPM er blitt så kraftig kritisert, at utviklerne skyr navnet. Stoltenberg sier han ikke vet hva det er, og selv om det er en billig unnvikelsesmanøver, har han et poeng. Når det bare er kritikerne som bruker begrepet, kan man få inntrykk av at det bare er de dysfunksjonelle styringsgrepene som blir tatt inn under paraplyen, at det er et normativt begrep, noe SVs rapport er et klart eksempel på. Det blir en karikatur. Ved å bare trekke fram dysfunksjoner får man ikke fram grunnleggende problem, bare potensial for forbedring av det eksisterende.

Tannløst

Det blir misvisende når rapporten beskriver ”inspirasjon fra markedsteoretisk inspirerte løsninger, kjent under samlebetegnelsen ’New Public Management’,” fordi NPM er langt mer konkret enn som så. Bruk av kvasi-markeder; regelstyring med etterrettelige og målbare forventninger; egenkontroll og tilsyn; funksjonsinnleie og oppslitting i interne resultatenheter – dette er NPM.

Utgangspunktet for ”New”, i motsetning til ”Public Management”, er nettopp at brukermedvirkning, innspill fra bunnen og kvalitet på tjenestene skal ha reell innvirkning på hvordan tjenestene styres. Avgjørende her er nettopp å finne hva som er målene for organisasjonen, og måter å måle riktig, måle best mulig om målet oppnås. Dermed blir det mulig å styre aktiviteten ut fra kvalitetsmål. Det fundamentale problemet er at verken mål eller kvalitet eksisterer som faktiske størrelser før man vedtar et mål og skaper en måling.

Kritikken styrker

Rapporten ser ved første øyekast radikal ut: Bort med NPM. Men problemet er ikke at brukerne ble kunder, slik rapporten hevder (s. 8). Problemet er at borgerne ble brukere. Når rapporten foreslår å involvere brukere i utvikling av resultatmål, og skape klare felles mål for aktiviteten (s. 45), så går dette rett inn i slik NPM ble beskrevet på 80-tallet, for eksempel hvilken som helst artikkel av Pollitt eller Neil Carter fra perioden.

Da Forsvarets bygningsmasse ble satt under administrasjon av Forsvarsbygg, med det resultat at Forsvaret ikke hadde råd til å leie og kjøretøyene sto ute i snøen (s. 15), så har ikke det noe med NPM-kritikk å gjøre. Problemet her var at man konstruerte et marked uten marked, altså et forfeila kvasimarked. Kritikken går rett inn i NPM-tankegang. Når en hjemmesykepleier forteller at det går imot arbeidsinstruksen å hjelpe en sulten gammel mann å kjøpe melk og brød (s. 25), så kan man i god NPM-ånd løse dette med enten å legge slike ting inn i instruksen, eller å legge vekt på brukertilfredshet i evaluering av tjenestene. Poenget her er at kritikken skraper bare overflaten med grelle eksempler, og er dermed et middel til å styrke denne styringspraksisen.

Dette er et godt eksempel på hvordan Foucault beskriver forholdet mellom makt og motstand, at det er nettopp imperfekte systemer, systemer som møter motstand, som vokser seg sterke og får makt. Når systemet viser sin svakhet, må det forskes mer, diskuteres mer, prøves mer, utvikles mer. Resultatet er et mer finslepent maktapparat, mer resistent mot kritikk. Inntil fundamental kritikk rammer bærende prinsipper. Hva er de bærende prinsippene i det som kalles for NPM, hvordan kan det kritiseres og hva er det vi da kritiserer?

Innsyn eller kompetanse

I den kommende boken The Co-Construction of Statistics and Society (red. Ann Rudinow Sætnan), argumenterer jeg for at det å styre etter tall innbærer fire ulike prosesser: Standardisering, modellering, kvantifisering og etterrettelig kommunikasjon. Disse prosessene leder an til viktige valg. I det å standardisere, som er utgangspunkt for å kunne måle noe som helst, møter vi en klar motsetning: En standard er alltid en forenkling av den kunnskapen som fagarbeidere og eksperter i et felt har. Noe forsvinner i oversettelsen, og utenforstående får makt over hva som har betydning, hva som er produktet.

Dette er også noe av poenget, for dersom man utelukkende baserer seg på ekspertkunnskap, så finnes det ingen måte for ledere, politikere eller allmennheten å få vite hva som skjer innenfor en del av organisasjon. Som en økonomimedarbeider i en kommuneadministrasjon sa i et forskningsintervju: ”Vi er ikke [lenger] prisgitt fagfolkenes vurdering av hva som er – godt nok.” Innsyn og kompetanse står her i et potensielt motsetningsforhold.

Produksjon er politisk

Heldigvis er det ikke nødvendigvis tilfelle at ”ledelsen sitter med ryggen til, med låst dør mellom seg og de andre” (s. 8 og 45). I kommunene jeg har undersøkt, var dette bare i liten grad tilfelle, ledelsen var i stor grad kjent med grunnleggende problemer med målingene de brukte. Kritikk og korrigering framstår som en sentral del av driften. Nettopp her kommer noe av det problematiske med tankegangen, tross utstrakt samhandling. Målet må være å komme seg forbi en situasjon der det finnes en måling av hva som er kvalitet og effektivitet, og deretter en reforhandling.

Produksjon i det offentlige er politisk, hva som er kommunens produkt er i seg selv del av den politiske prosessen. Der må det også starte. Måling er politisk, og bør også være spesifisert som politisk, hvis ikke vet vi ikke hvem som har makt til å oversette og gi tallene mening. Når produksjonen blir et målbart faktum, må resultatet enten bli at den politiske prosessen blir frosset, eller at produksjonsmålene blir tolket og anvendt gjennom en skyggepolitisk prosess. Målinger trengs for å få innsyn og kunnskap og gjøre raske vurderinger, men målinger er politiske valg, og må behandles deretter. Derfor er NPM farligst når det fungerer godt.

Kommentaren er publisert i forkortet utgave i Klassekampen 10. desember 08