Standarder som former hverdagen

Jeg har nettopp lagt fra meg Standards and their Stories (Star & Lampland 2009), en helt spesiell liten artikkelsamling om hvordan standarder, kvantifisering og formaliserende prosesser former hverdagen og livet. En god utdyping av diskusjonen i Klassekampen om New Public Management, sykehus og velferd i forlengeslen av Velferdskonferansen sist uke

Hvis du vil ha ferdigsnekrede årsaksmodeller eller typologiseringer av standarder er ikke dette boka for deg. Eller kanskje nettopp da, som et lite tips om at du starter i feil ende. Hvis du vil leke med tanken, grave litt i hvordan alt vi måles på og etter, og skjemaene vi og handlingene våre skal passes inn virker på oss og verden rundt oss, er dette finfin og lettlest lektyre. En svakhet ved boka er at den ved å bruke standarder som studieobjekt får et litt smalt perspektiv på endring, beskrivelser av standarder følger standardenes linjer, og langs den veien er det mye form og strukturtvang og lite av det muliges kunst. Men boka er god, og med den nærmest poetiske formen (Star er også poet) skaper den mange assosiasjoner og ideer utover sin egen tekst.

Boka veksler mellom små anekdoter som blir stående ufortolket (men med nokså klare intensjoner), og tradisjonelle akademiske artikler. Artiklene er befriende fri for bastante konklusjoner om makro-sammenhenger, vi blir derimot invitert inn i tykke beskrivelser av hvordan ulike standardiseringer og standardiseringsregimer virker og utvikler seg, tidvis ganske underholdende også.

De tre første artiklene er grundige historiske studier av hvordan noen standarder har blitt formet og fått fotfeste. Steven Epstein presenterer hvordan standarder for klesstørrelser blir utviklet og hvordan de virker på kunder, modeller og produsenter, og drøfter betydningen av "standardmennesket", Judith Treas følger den historiske utviklingen av betydningen av spesifikk alder som kategori og målestokk. Martin Lengwiler følger på tilsvarende måte den historiske utviklingen av standard mennesker og "andre" i tilknytning til forsikringsvirksomet.

I et litt mer tendensiøst kapittel, og nok bokas svakeste, gir Lampland innblikk i hvordan kategorisering av arbeidertyper og -grupper, og hvordan dette samspilte med politisk utvikling i Ungarn i første halvdel av den kommunistiske epoken.

I de to siste kapitlene, som kanskje interesserer flest på nettet, drøftes programvarestandarder i ulike former. Millerand og Bowker (Bowker er kjent for Memory Practices in the Sciences, 2006 og Sorting Things Out, 1999) drøfter forholdet gjennom et case forholdet mellom eksternt produsert programvare og organisasjonsvirkelighet. Svenske Palme, og Pargman, diskuterer ASCII, og om den fortsatte betydningen av ASCII kan kalles imperialisme.

En god måte å lese boka er å bla seg gjennom de ganske underholdene casene (1-4 sider), for å få en smak for hvor forfatterne vil med boka, og for å formulere noen tanker for seg selv. Dermed er inspirasjonen på plass for resten av boka. I alle fall for meg.

Jeg tror likevel det er viktig å lese denne boka som et bidrag med en eksplisitt innfallsvinkel. Isolert sett blir perspektivet som går gjennom boka veldig lite fleksibelt, med lite rom for endring. Struktur/aktør, institutional entrepeneurs, endring, styring, makt og organisasjoner blir ikke drøftet, dette er problemstillinger forfatterne hopper over og overlater til andre. Uten å ha slike kontraster og debatter i bakhodet, blir bokas implisitte konklusjon i overkant deterministisk, men såpass forventer de kanskje av leserne sine.

Standards and their Stories. How Quantifying, Classifying , and Formalizing Practices Shape Everyday Life. Redigert av Martha Lampland og Susan Leigh Star, Cornell Univerity Press 2009

Helter og sånt

Jeg er ikke så god på dette med helter og sånt. Det er ikke alltid så lett å forstå hvem som er helten. Dette har jeg nok arvet fra mamma, som kunne pirke i skuldra midtveis i en spaghetti-western: "Der er helten."

Vi hører ikke så mye mer om Sri Lankas cricket-lag nå, to dusin mistenkte er arrestert, det hele viser Paksitans svikt. Det er mange ting jeg ikke riktig forstår, og dette er en av dem, og det er kanskje fordi jeg ikke driver med etterretning. Men hvis to dusin galninger gjemmer bort geværene sine og bestemmer seg for å angripe en bestemt buss i en rundkjøring, så tror jeg ikke det er veldig lett å vite om på forhånd. Også i Norge er det skremmende mengder automatvåpen på avveie, det er bare (tydeligvis/antageligvis/heldigvis) ingen som ser politisk gevinst i å angripe atleter.

Og hva var situasjonen? En konvoi med politifolk og en sjåfør skal passe på Sri Lankas cricket-lag. Lille Sri Lanka, som banker alle. Regelmessig. Særlig Pakistan. Bare India klarer innimellom å tukte dem i den asiatiske turneringen. Og cricket er ikke sport. Det er livet. Hvis disse politifolkene og sjåføren hadde hatt fri, kunne jeg satt penger på at de hadde sett kampen. Og ropt i frustrasjon for hver wicket og run Sri Lankas spillere dro i havn. Dette er fienden. For dem som bryr seg om sånt, er de buddhister attpå.

Og så kommer angriperne, landslaget er målskiva, og selv om vi ikke vet akkurat hva som skjedde, så vet vi utfallet. Sju politimenn drept, sjåføren (har du sett hvor åpent han satt der foran?) gir gass, kommer seg forbi og unna, får spillerne inn på stadion. Spillerne får skader fra glass-skår, to får ufarlige skuddsår, en britisk trener og dommer får mer alvorlige skuddskader. På bildene kan vi se at politibilene og motorsyklene ble stående igjen i skuddregnet, mens minibussen kom seg unna.

Hørte jeg helter? Hvis dette hadde skjedd i USA, er jeg ganske sikker på hvem som hadde fått gullramme og dusede farger på portrettbildet i avisa.

Seljakt Norge vs. Canada

I framstillingen fra TV2 nyhetene og NRK Dagsnytt virker det som et samlet Norge er for selfangst og mot EUs forslag til importforbud. Ok så lang, jeg er for selfangst. Men så ble det dette med forskjellen på Canadas horrible metoder og Norge, så ble det ikke sagt noe mer. Implisitt, vi vet alle hvor snille vi er her. De av oss som liker det konkret, hadde satt pris på en liten input om reguleringen av selfangst i Norge, hva denne snillheten går i. Den kommer her:

I følge forskrift om Forvaltning av sel på norskekysten (6. mai 1996, fastsatt av fiskeridepartementet) §10:

Ved avlivning av sel skal det utvises den største hensynsfullhet og anvendes humane avlivingsmetoder for å hindre unødige lidelser for dyrene.

For avliving av sel gjelder følgende:
1. Det er kun tillatt å anvende skytevåpen med riflet løp og ammunisjon med ekspanderende kule og anslagsverdi på minst 2.700 joule (275 kilogrammeter) for 9 grams kuler på 100 meters hold og 2.200 joule (225 kilogrammeter) for 10 grams kuler på 100 meters hold.
2. Det er forbudt å fange eller avlive sel ved bruk av line, garn, saks, ruse eller annen form for felle. Det er forbudt å bruke skytevåpen med glatt løp eller å bruke hakapik eller slagkrok til avliving.

I tillegg skal skipperen ha gjennomført Fiskeridirektoratets kurs for selfangere. På norge.se oppgis det at det alltid er en inspektør ombord i båten, såvidt jeg kan se fra forskriftene er dette noe Fiskeridirektoratet kan pålegge, men ikke obligatorisk på hver tur. Kanskje det likevel er praksis. Såvidt jeg har forstått, men dette er annenhånds, er det også vanlig praksis å først skyte, og deretter bruke hakapik for å forsikre seg om at selen er død, en slags dobbeltslakting.

Kort sagt ligger forskjellen i å behandle selenfangst som jakt eller som fiske. Betegnende nok blir også sel omtalt under sjøpattedyr i fra 2001. Så det er forskjellen, for oss som liker det konkret.

Nasabjønnmonstrum

Når en har fri sikt rett forbi nesetippen, og ikke lenger, blir gjerne nasabjønnen ganske stor. Hvis jeg i tillegg har som jobb å veldig grundig på det jeg finner der, ja så blir det ikke så lett.

Prosessen mot Nils Marius Rekkedal ved Forsvarsögskolan i Stockholm kan jo lett se litt slik ut. For oss som ikke sitter på veggen og kikker, er det litt uklart om det handler om et sitat som skulle hatt anførselstegn, brutal klipp-og-lim fra andres arbeid, eller fagpolitisk maktkamp. Uten å forsøke meg på essensen i historien, virker hendelsesforløpet kjent.

I Trondheim opplevde nylig en stipendiat noe tilsvarende, når hennes to veiledere skrev til fakultetet, senere rektor, senere forskningsetisk komité om hennes utilstrekkelighet, for å få terminert Ph.D. forløpet. Kritikken gikk på manglende teoretisk og metodisk forståelse av egne problemstillinger, kort og godt uskikket til å gjennomføre doktorgradsløpet, det burde avsluttes. I tillegg kom plagiat-ordet på banen, stipendiaten hadde stjålet med seg de tidligere veiledernes prosjekt. Noe hun hadde full rett til, et prosjekt er bare et prosjekt, og tilhører kandidaten dersom hun går til andre veiledere, veiledere med større vilje til å akseptere hennes tilnærming til materialet. Men de gamle veilederne er tilsynelatende rasende, og har i sin utrettelige kamp gått videre til universtietet der feltarbeidet skal finne sted.

En forklaring som ville gitt god mening, var om det lå skjulte motiver under, et personlig ønske om å knuse vedkommende av helt andre enn faglige grunner. Jeg tror ikke det, og det er nesten enda skumlere. Det lukter vondt av veldig ømme tær her. Sånne typer tær det virker som Rekkedal har skumpet i, og som gjør at jeg blir litt usikker på om jeg vil fortsette den karrieren jeg har begynt på ved universitetet. Hvorfor er det sånn?

Det er en veldig god grunn.

Forskning handler om tillit, uten tillit har ikke forskning verdi. Forskningspraksis som kan svekke tilliten til et fagfelt eller til forskningen generelt, er en trussel for alle som selv driver med forskning. Dårlig håndverk er ikke en privatsak. Derfor er vi ganske harde med hverandre når vi går gjennom hverandres arbeid. Derfor blir vi frustrerte over useriøse forskere. Dermed er det ikke sagt at "peer review"- som vi er så glad i alle sammen - løser ethvert problem, men mistanker om fusk og uredelighet utløser mer enn en nøytral korreks.

Men samtidig er svarene vi kommer med er (nesten) alltid modellbetinget. Tilliten til forskning handler om resultatene Forskere stiller seg bak, men er implisitt tillit til modellene, og at disse er brukt relevant. Umberto Eco (1994, s. 59) forklarer dette elegant i sin variant av De To Kulturer:"...in the natural sciences the conjecture has to try only the law, since the Result is under the eyes of everybody, while in textual interpretation only the discovery of a "good" Law makes the Result acceptable." Som sosiolog: En relasjon, et samfunn, en organisasjon - er ikke objektive fenomen, beskrivelsen er del av forskningsprosessen.

Dersom min modell/teori/metode, står i grunnleggende motsetning med din modell/teori/metode, så får vi gjerne forskjellige svar. Og dersom jeg legger all min forskerkredibilitet i det resultatet, så blir det hele fort ganske personlig. De motstridene svarene blir en trussel.

Så da er det kanskje ikke noen vei utenom. Dersom det blir ukollegialt og mangel på etikette å ikke børste uregelmessigheter under teppet, så er vi ute å kjøre. Og så ligger det likevel i akademias natur at 'uregelmessighet' og 'uenighet om perspektiv' møtes i en gråsone. Føy så til at vi bruker dagen lang på å stikke nesa veldig dypt og lenge ned i det som er for den spesielt interesserte (og for all del, det trengs) - ja, så oppstår det noen nasabjønnmonstrum.

En konklusjon? Akademia er og forblir et sted der ellers overmåte fornuftige mennesker blir helt uforståelig ufornuftige til tider, med maktkamper det blir litt vanskelig å forstå konturene av. Jeg tror det må være sånn, jeg klarer ikke å se en systematisk måte å løse det på, annet enn å anelse gangsyn.

Sivs argumentmix

Tusen takk til Libe Rieber-Mohn, som er bedre enn de fleste på å si fra når noe bare ikke stemmer. Ekstra herlig å få slike oppklaringer fra en som etter mitt skjønn står et helt annet sted enn meg i ideologienes atlas.

Likevel hadde jeg ønsket meg en enda mer rett-på opprydding i de to argumentene Jensen førte sammen: 1. Talspersoner for radikal islam ønsker en dreining av norsk offentlighet mot et islamsk samfunn. 2. Ved flere tilfeller har man lagt til rette for muslimer slik at de ikke blir ekskludert. Når Jensen truer med at vi er på vei mot nr 1 (islamsk samfunn), og at indisiet er nr 2 (praktiske tilpasninger), så er problemet at det ikke er noen åpenbar bro mellom påstandene. Hver for seg kan de forsvares, men ikke at det ene er tegn på det andre. Hvis noen kan gi meg et ryddig argument for at det er tilfelle, er jeg lutter øre.

Dermed blir Rieber-Mohns poeng stående: Hvis det er kampen mot radikal islam som skal annonseres, eller la oss heller for presisjonens skyld si kamp mot "forsøk på innskrenking av rettigheter i norsk lov og offentlighet basert på forkynnelse av islam", så slår Jensen inn åpne dører.

Den eneste koblingen jeg klarer å se mellom 'islamsk samfunn' og 'praktiske tilpasninger', er vel at kampen for et islamsk samfunn kan styrkes av mangel på vilje til praktiske tilpasninger. La oss si at nudistene ut fra fortolking av første mosebok kom til at man var nærmest gud når en er naken, og vant makt og posisjoner til å fremme sitt argument. Si at de vant, og det ble nektet å gå med klær i skolen. Klart jeg ville organisert meg. Klart jeg ville blitt litt vanskelig å ha med å gjøre.

Jeg kjøper bare ikke lillefinger-argumentet. Det forutsetter en folke-konspirasjon, en gruppe med en plan, og det er en idé som er så langt utenfor det menneskesynet jeg har, og ønsker å beholde.

En skeiv Fight Club

Siri Lindstad skriver modig i Klassekampen 16. februar om skeivt raseri. Er ikke homse-raseri legitimt? Jeg trodde det var det, og nå innser jeg hvor feil jeg har tatt.

Hvis det ikke er det, skriver Lindestad seg inn i en viktig tradisjonen fra Freuds hysteriske kvinner og til bell hooks' 'killing rage', en tråd som Lindstad altså trekker videre til folk som ikke grupperer seg som hetro. Underteksten i studiene av hysteriske kvinner, var jo nettopp at kvinnelig raseri ikke hadde noe språk utover hysteriet, ikke hadde noen legitimitet. bell hooks beskriver tilsvarende mangelen på mulighet for å være rasende for svarte, og særlig svarte kvinner. Kort oppsummerende kan en kanskje si at noe av poenget hos hooks er at tilgangen på 'rettferdig raseri' kan være en målestokk på dominans. Hvem kan påberope seg 'rettferdig harme'? Friske, hvite menn, som undertegnede. (Og for deg som ikke skjønner 'legitimt' - en liten note nederst.) For alle andre grupper er prisen for å være rasende langt høyere. Den latterlige, fresende mannen i rullestol. Det hysteriske kvinnfolket. Den farlige negeren. Sint liten homo? Er den tilgjengelige plassen for alle som ikke kaller seg hetro fortsatt bare glad/sucidal? Jeg trodde i min naivitet at den sinte homoen hadde fått en plass blant de rettferdig rasende.

Og så kan Lindestad fortelle meg at det ikke er tilfelle. At hun tenker på ..., som skjøt og drepte elever og lærere på skolen med maskingæver, og tenker: "hva tenkte hun?, Hvordan føltes det?". Det Lindestad ikke sier, og bør slippe å få si noe om, akkurat som jeg ikke vil fortelle det om meg selv, er om hun har hatt den fantasien, drømt om å tømme ut alt sitt raseri i form av en magasinrunde. Hvis jeg hadde den fantasien, og hvis hun hadde den fantasien, ville vi da bli betegnet ulikt? Ville vi bli forklart og kategorisert forskjellig? Jeg trodde ikke det. Men jeg begynner å innse at jeg kan ha tatt feil.

Jeg skal fortelle om noe av det mest usympatiske jeg har gjort, og som får meg til å kaldsvette når jeg en sjelden gang tenker på det. For nokså mange år siden var jeg på studietur. Rundt et middagsbord spiste vi til ganske seig, simpel og søtladen bakgrunnsmusikk, og jeg sa hva jeg syntes om det, inspirert av Pondus: Sorterer på H. Homsemusikk. Ei av jentene forsvinner ganske sporenstreks fra bordet, og etter utrolig lang tid skjønner jeg hva som har skjedd, og finner henne igjen på badet, der hun var omtrent ferdig med å tørke tårene som passet så dårlig til den svarte sminken og naglene.

Langt på natt, Tom Waits-skjeivt mot bardisken med godt grep om øllen, velger jeg å diskutere hendelsen med en som ikke var tilstede, men som jeg visste var homo, for å høre hans mening. Eller for å være ærlig, for å rettferdiggjøre meg selv. For det er jo en populærkulturell kategori, som man kjenner betydningen av, og derfor bør kunne forholde seg til uten at det er stempling! Joda, kunne han fortelle, det måtte hun tåle.

Ingen av dem ble sinte, et sinne som ville gått ned i boka mi som rettferdig raseri. Jeg skal vel ikke avskrive at dette kan handle om hva og ikke minst hvem man gidder å bruke energi på. Noen diskusjoner blåser man av fordi man har vært der før. Men jeg mistenker at prisen hadde vært høyere for dem enn for meg, at de hadde risikert å tape mer ansikt enn meg, selv om det burde være åpenbart hvem som var idioten, nemlig meg.

I boka Killing Rage, Ending Racism forteller bell hooks om det raseriet hun kan føle i møte med hvite (middelaldrende) menn med nedlatende, paternalistiske holdninger, et raseri hun merket formet seg som et ønske om å drepe. Dette er dristig, og blir selvfølgelig misforstått. Poenget er ikke å oppfordre til å drepe hvite, middelaldrende menn, poenget er at raseriet finnes, og at det ikke finnes noe språk hun kan uttrykke det på uten å miste all sin status, alt ansikt, og forsvinne tilbake til en ubehjelpelig kategori, et mindre relevant menneske enn hvite menn, litt mindre menneskelig.

Kan man bli svartsint uten å være hetro? Selvfølgelig, men kan man være det uten å miste alt man har kjempet for? Jeg trodde vi hadde nådd dit, men kanskje vi har mistet det igjen. Mennesker uten tilgang til rettferdig harme er undertrykte mennesker. Og kanskje har Lindestad rett i at raseriet må rettes innover, som et offer som fortsetter å skade seg selv, eller slippe det ut uten proporsjoner, med maskingevær. I'm mad as hell, and I won't take it any more. Gi meg en skeiv Fight Club.

---

Og til slutt en liten presisering, et lite PS for alle (heldigvis mange) som ikke har tatt sosiologi grunnfag. Når jeg skriver om legitimitet, er ikke det en moralsk vurdering av rett og galt, om hvordan det burde være, men om hva som blir sanksjonert og ikke. Blir en atferd ikke sanksjonert, ja så blir det vanskelig å ikke si at den er legitim. Og motsatt. Sa sosiologen.

Nå har jeg presentert bloggen min på Bloggurat for Oslo.