Halvstor by ute mot grensa, norsk firma bygger vannkraft, alt skjøre vel. Sist ble jeg med, denne gangen måtte jeg bli på jobb. Så eventyrlig vakkert land, fantastisk å være der. Men hva gjør du, når du står opp og slår fast at du ikke kan stole på de som ikke er hvite, og vet at det er en fullkomment rasjonell konklusjon? Da må vi begge gå en liten runde med oss selv, for enkel folkeskole-antirasisme og "inni er vi like" hjelper ikke det dugg.
På byggeplassen var det én av vaktmannskapet firmaledelsen kunne stole på. Som ikke var på vakt når flere lastebillass med armeringsjern forsvant, som ville ha protestert. Nå er det ingen. Hvis du ikke vet at du ikke er på lag med de hvite, så kan du få en brannbombe på soverommet. Det er ikke rase, det er kanskje ikke engang kultur, det er ikke fordi alle nødvendigvis tenker likt, det er reint press.
Hvorfor? Fordi gapet er uovervinnelig. Og det er ikke fordi de er svarte, det er fordi hun er hvit, og har alt. Å stjele fra de svarte, eller åpenbar petty theft, kan fort medføre en plutselig gatejurys korporlige avstraffing. Å stjele fra hvite blir ikke det samme, og det er jo en viss logikk i det, slik vi har herjet.
Men det gjør ikke den praktiske konklusjonen annerledes: Det er rasjonelt å stole mer på hvite enn på svarte. Faen og, der røyk hele kobbelet av idealer. For selv om en holder fast ved å ikke lage seg noen stereotypiske "svarte er slik og slik", som ville være en simpel feilslutning, blir det jo sittende noe igjen, i hvordan en responderer på folk. Hvilke intuisjoner og umiddelbare reflekser som våkner.
Og så går jeg enda en runde: Hvor utrolig ydmykende, nedverdigende, at noen, fordi de har så utrolig mye mer makt og penger, skal gå i seg selv, tenke nøye over hvordan å relatere seg, få små kriser, forsøke å oppføre seg normalt og ha personlige windowdressing-agendaer - bare nettopp fordi de har alt og synes det kan være litt ekkelt.
Vanskelig gymnastikk.
