Kyborg

Laptopen min har det ikke så lett. Alt er litt vanskelig. Særlig å våkne. Derfor, når jeg skal åpne et bittelitt stort program, som MS Word, tror den at programmet ikke svarer en liten stund før det kommer i gang; skjermen blir hvit med blå ramme, og den lille, illevarslende merknaden i høyre hjørne, ”svarer ikke”. Årsaken er enkel nok: Altfor full harddisk og en prosessor som begynner å bli klar for pensjon. Sikkert flere som har det sånn.

Akkurat det øyeblikket er et lite sjokk. Ikke fordi jeg er redd alt er vekk. Jeg har selvfølgelig sikkerhetskopier. Dessuten vet jeg det går over, et lite epilepsianfall.

Det kunne vært det bydende sjokket i den hvite skjermen: ”Her skal det foregå noe. Stille og hvitt er feil. Gjør noe!”. For den er bydende, skjermen. Litt på samme måte som et tomt ark, men på det tomme arket ligger ikke forløsningen i skriptet. På skjermen er alt lagt til rette for at noe skal skje. Skjermen er lagt til rette for handling, ikke innhold.

Men det er ikke derfor. Ikke bare.

Det er fordi jeg ønsker det velkommen. Fordi maskinens svakhet gjør at jeg kan si jeg kjenner den, jeg har en relasjon til denne maskinen, den er en del av mitt nettverk av daglige relasjoner, en gjensidig relasjon, nærmest en symbiose. Alt jeg gjør til daglig måtte jeg gjort annerledes, og noen ganger må jeg det, som nå, når batteriet er til utskifting og jeg er avhengig av strømtilkobling. Jeg er avhengig av å kjenne maskinens luner.

Jeg blir minnet om at jeg er en kyborg.

Selvfølgelig er jeg det. Det er selvfølgelig alt sammen, og teknologi og mennesker i sømløs vev og alt det der - det er selvfølgelig. Det er levd. Men det rugger litt i livssynet. Jeg skal ikke stavre meg ut i noen sørgelig diskusjon av om vi har fri vilje, for der er motsetningene konstruksjoner. Den innerste menneskelige kjerne er ikke interessant, bare mennesker som er, er interessante. Og der er jeg, som er. Del av en sømløs vev med Microsoft, og Dell, og et universitet, og en by, og en familie.

Og den hvite skjermen som får meg til å tenke alt dette. Og det er akkurat det som vekker meg. Noen sekunder. Jeg får en liten uro i meg. Før bokstavene jeg skreiv i ventetiden spretter bortover det hvite feltet og alt er i gang igjen.

Betalte meninger

Jeg synes verden blir litt skummel innimellom. Noen ganger får man en liten påminnelse om hvor lett du kan bytte integriteten din i en neve dollar litt for lett.

Siste påminning for min del er Twitterad ALL, et firma som formidler kontakt mellom annonsører og twitter-brukere med mange lesere. Twitter er som kjent et ganske eksplosivt fenomen, med 7 millioner treff i februar, mot en halv million for et år siden. Markedsføringspotensialet er åpenbart, men for de aller færreste er det store penger å hente på dette.

Først ut til å gjøre gode penger er i følge den brazilianske talkshow-verten Marcelo Tas, som med sine 18 000 følgere på twitter har signert kontrakt med teleoperatøren Telefónica, og sender ut regelmessige meldinger i selskapets favør (Wall Street Journal, 19.03.09). Det taler til Mr. Tas' fordel at han har valgt å ha en diskré logo på twitter-siden sin, visstnok primært for å markere at han faktisk er på kontrakt for selskapet, ikke fordi logoen i seg selv er innbringende. Det interessante her er i så fall at dette var noe han valgte selv.

Det er gammelt nytt at bloggere tjener penger på å skrive favoriserende tester og vurderinger av selskapere og merker. Jada, alt kan kjøpes, men jeg blir litt trist av det. Selvfølgelig reklamerer man for arrangementene til venner på twitter og blog, da er det klart man kan gjøre det for dem som betaler for det også. Men likevel. Om jeg synes reklamepausene er irriterende, er det i alle fall noe jeg kan forholde meg til, det er noe jeg kan oppdra barn til å lære seg til. Men at utsagn på sosiale medier som twitter, facebook og blogger kan være markedsføring? Uten at det nødvendigvis presenteres som markedsføring. Og særlig de som er populære og mange leser - ettersom de er de eneste som kan tjene noe av betydning på å selge integriteten sin.

Lenge leve praktisk innstilling til omgivelsene, ingen grunn til å fornekte, det går an å være litt vaktsom uten å bli kynisk. Men det er en forskjell på å få betalt for å ha en merkelapp på brystet, og å få betalt for å ha bestemte meninger i forum der man møtes. Det har vel alltid vært sånn, men det blir så overalt, det her. Kommer mine barn til å lære seg at transaksjonen fra sosial kapital til økonmisk kapital er helt kurant?

Kanskje er alt ved det gamle. Uansett, sosiologiforelesere som trenger eksempler på overføring fra Bourdieus' sosial kapital til økonomisk kapital trenger ikke lenger å lete etter raske og konkrete eksempler.

Grunnleggende norsk siling

De nye retningslinjene for norskundervisning for minoritetsspråklige i videregående skole vil føre til unødvendige barrierer for innvandrerungdom.

Norsk som andrespråk er på vei ut av videregående skole. Fra høsten 2009 må elever med mangelfull kjennskap til norsk følge læreplanen for grunnleggende norsk for språklige minoriteter, et fag uten eksamen. Deretter skal de skifte til vanlig norskundervisning når de er klare for det (Kunnskapsdepartementet, Runskriv F12-2008B, s 15), slik at de også kan få studiekompetanse. Det vil med andre ord ikke lenger være mulig å få studiekompetanse uten alminnelig norsk eksamen. Derimot kan en, såvidt jeg har forstått, fortsatt få yrkesrettet kompetanse ved bare å følge "grunnleggende norsk for språklige minoriteter" (da uten karakter i norsk, bare "deltatt").

Jeg vet ikke hva som er bakgrunnen for denne endringen, men jeg vil anta at dette handler om universiteter og høyskoler som klager på norsknivået til studentene. Jeg har likevel veldig store problemer med å se at norskundervisning tilpasset norske ungdommer, med litteraturhistorie, dialektlære og dikttolkning, vil være veien å gå. Da må vel en praktisk opplæring i språkbeherskelse være langt mer vesentlig? Det viktigste må vel være at det virker? Utenlandske studenter som ønsker å taes opp ved norske høyskoler og universiteter trenger Bergenstesten (5-09), som nettopp fokuserer på språklig forståelse og uttrykk. Gjestestudenter klarer seg med et sommerkurs. Og det fungerer da? Kanskje ikke optimalt, men det fungerer. Hvis språket er barrieren, så må en fokusere på språkbeherskelsen.

Og da bør det heller ikke komme som noen overraskelse om dette fører til at flere elever med norsk som andrespråk blir skremt vekk fra studierettet videregående opplæring, og heller velger yrkesfag. Eventuelt, at de må bruke mange flere år på videregående og havner i en livssituasjon som gjør det vanskeligere å studere. Ikke helt uvanlig fenomen for norske ungdommer som venter til de er i tjuårene med å studere.

Jeg ser poenget med å kunne norsk for å kunne studere ved norske høyskoler og universitet, men jeg ser ikke den enorme viktigheten av å kunne tolke Bjørnson og skille dialekter. Allmenndanning, jovisst, jeg stor tilhenger, men det går an å være praktisk også. For meg lukter dette av en misforstått rettferdighetstankegang og "likt for alle", med det resultat at noen blir litt likere enn andre. Kort sagt, grunnleggende norsk siling.

Prestasjonsangst

Jeg skal levere en doktorgrad. Snart nå. Snart. Jeg har så prestasjonsangst at jeg holder på å gå fra konseptene.

Det sier seg på en måte selv. Du, heldige deg, vi har så stor tro på deg at vi lønner deg i fire år for å undersøke dette her, og etterpå skrive noe som er så klokt at ingen riktig har tenkt på helt det samme før. Burde kanskje bytte 'at' med 'og', jeg tillater meg å påstå at 'klokt' og 'tenkt før' er omvendt proporsjonale verdier. En skal ha god mage for ikke å få litt prestasjonsangst av sånt.

Jeg pleide ikke få prestasjonsangst før. Jeg visste jeg hadde gjort det jeg kunne, så fikk det briste eller bære. Men fire år er lenge. Det en ikke får til på fire år, det er bare over evne. Så hvis det ikke blir bra da, ja da er man jo bare ikke god. Sånne tanker svever i hodet mitt. Og ironisk nok, dermed blir det hele et motbakkeløp. I myr. Sånn stor, plant hellende trøndermyr. Stor og fin og flat, bare skrå. Hvert eneste steg er ny start. Materialenes treghet, framdriften i kroppens vekt gir ingenting gratis. Nytt steg, nytt steg. Nytt steg. Hvorfor? Fordi oppgaven som står foran meg det siste halvåret av perioden min skremmer meg, og jeg helst vil gjemme meg under skrivebordet. Da er det tungt å skrive klokt.

"Newton's Three Laws of Graduation. First Law: 'A grad student in procrastination tends to stay in procrastination unless an external force is applied to it'". I følge Jorge Cham, forfatter av tegneserien Piled Higher and Deeper (PhD). Jojo, nesten sant. Men det går an å bekjempe det selv. Når prestasjonsangsten er så hissig som den for min del er akkurat nå, er trangen til å gjemme seg unna i andre aktiviteter så allestedsnærværende at den er lett å diagnostisere, og iverksette motstrategier. Men akk, så krevende. Så jeg deler herved mine strategier for motbakkeløp på pc:

• Skifte arbeidssted. Noen dager hjemme, noen på kontoret, på kafé, foran peisen. Med nye omgivelser oppdager jeg forskningen min på nytt, og får minnet meg på hvor spennende jeg synes det er, og glemmer prestasjonsangsten. For en stund.
• Finne tider på døgnet en jobber bra. Det skifter litt. Noen ganger latterlig tidlig om morgenen. Noen ganger i arbeidstida. Noen ganger langt på natt. NB! Felle: "Nja, jeg jobber best på natta for tida, så jeg bare sover hele dagen". Og så var det så mye gøy som skjedde på kvelden... Er vel ikke uten grunn kjæresten min bruker begrepet 'stipendiere' om å spise lang, lang lunsj og småprate.
• Jobbe sammen med andre. Virkelig samarbeid er en sjelden luksus i dette gamet, men bare det å sitte sammen. Da blir det litt enklere å holde fokus. Og da føler jeg ikke at jeg er sær, bare at jeg jobber med noe som er litt sært.
• Sørge for at en blir sett. Igjen kafé. Eller holde kontordøra åpen. Blir ganske pinlig å sitte og se seriøs ut, og så viser det seg at det er blabladet.no eller sudoku det går i.
• Og selvfølgelig. Bli sittende. Heller legge håndflatene flatt på bordete eller la den ligge og varme seg litt på laptopen, og så heller la tankene sveve litt. Det kommer tilbake. Enkelt, men du verden, det kan kreve.
• Fokusert prokrastinering. Sette av litt tid til avsporing, og gjøre noe som føles fornuftig, og som er lett å avgrense i tid. Øve litt på piano. Lese en papiravis. Skrive en liten blogg. Så holder jeg oppe bildet av meg selv som en som jobber seriøst. Jeg er gjør jo det, men det er så lett å miste av syne når en sitter der aleine med tingene sine dagen lang. (NB. Storrengjøring sorterer ikke inn her. Ei heller fjesboka.)
• Og de kanskje litt rare: Soundtrack. Sette på ei fin plate og la den gå på repeat, men skru den av når jeg gjør noe annet.
• Leke intellektuell. Ta på en hatt. Eller en frakk. Eller en klok mine. Kle på meg en rolle, og så fylle den.
  

Og akkurat det skal jeg gjøre nå. Tilbake til arbeidet. Ha en fin dag.

Kvinnedag og trappevask

Gratulerer med dagen.

Jeg feirer kvinndagen med å bli hjemme og vaske trappeoppgangen mens den bedre halvdel vandrer i tog og går på kafé. Men før jeg fyller vaskebøttene, noen ord om hvorfor jeg er så ambivalent til kvinnedag og alt som følger med.

Først en liten oppklaring: Jeg er ingen oppofrende hushelt, det var en fin deal. Vanligvis hadde jeg tatt en tur på torget selv. Men jeg ser ut på slapset, og vet at White Album kommer til å trille fint på repeat mens jeg vasker meg nedover. Jeg er jo en einstøing, innerst inne.

Ambivalensen min til kvinnekamp koker ned til følgende: Det er for meg ganske klart at jeg som mann møter noen forutsetninger som gjør ting enklere for meg enn om jeg ikke hadde vært mann. Kvinnekamp er relevant. Problemet er at det er vanskelig å peke på hvem eller hva en skal skylde på. Noen ganger, innimellom, er det veldig lett. Noen ganger er det lett å se at det har skjedd maktkamp, og at maskulin dominans ble satt i arbeid. Men den dominansen er noe vi lager sammen, hele tiden.

Hvordan kan jeg si det? Jo, fordi atferd som i det store lett kan sees i det store som understøtting av kjønnsforskjeller, i det små blir applaudert. Å være mann, og alt det der. Å være kvinne, og alt det som følger med. Hjemme, på jobb, med venner. Det er min påstand, og jeg tror den står seg.

Derfor opplever jeg at kvinnekampen snubler seg fram etter gode symboler. Hijaben er det blitt nå. Også blir jo det veldig komplisert, fordi det kommer så tydelig fram at det både kan være uttrykk for institusjonalisert tvang, og for den enkeltes rett til å markere tilhørighet, symbolts politikk er ikke entydig.

En kan diskutere seg fram til hva som er symbolets (denne gangen hijabens) politikk, komme til et svar, og ut fra det konkludere at kvinner som velger [hijab] gjør det fordi de er kontrollert på et nivå utenfor det som oppleves som valg. De vet ikke bedre.

Men jeg trodde at kvinnefrigjøring skulle være et frigjørende prosjekt? Er det bedre at en generell offentlighet mener at det du føler som riktig, er feil, enn at menn sier at du ikke forstår at vi bare passer på deg? Alt blir veldig vanskelig i det en sier at "Du opplever og velger feil". Da klarer jeg ikke å se at det er frigjøring lenger, for hvis valgene dine ikke er uttrykk for hvem du er, hva er da uttrykk for hvem du er? Hvem er det da som vasker hjerner?

Så da burde jeg jo juble over burlesken som uttrykk for kvinnefrigjøring? Ja, jo, som en hyllest til kvinnekroppen på egne premisser, som lek, men det er sørenmeg en stram line å balansere. Mulig det går, men det er kort vei tilbake til objektifiseringen.

Kvinnebevegelsen har jo i flere decennier siden argumentert for at det er i selve distinksjonen problemet ligger, det er der frigjøringspotensialet strammes inn både for [kvinner] og [menn]. Og dit henger jeg med. Jeg tror ambivalensen min våkner hver gang symboler blir til politikk. Det er ikke så mange gode symbolsaker å finne fram til. De finnes. Noen er enkle, sånn som sykepleierne i Bergen som ikke fikk smusstillegg, mens søpplekjørerne fikk. Den var enkel. Det er ikke så ofte. Stort sett synes jeg det hele framstår som symboler (ting og handlinger) med uklar politikk, som så blir politisert, og med politiseringen forsvinner hele frigjøringen. Dermed blir det klart hvem som har makt og posisjon til å fylle symboler med politikk, og det sier seg selv at dette ikke er de samme menneskene som trenger frigjøring. Karita har det fint som hun har det.

Nå tar jeg med meg ambivalensen min sammen med Bungalow Bill og Rocky Raccoon og fyller vaskebøttene.

Standarder som former hverdagen

Jeg har nettopp lagt fra meg Standards and their Stories (Star & Lampland 2009), en helt spesiell liten artikkelsamling om hvordan standarder, kvantifisering og formaliserende prosesser former hverdagen og livet. En god utdyping av diskusjonen i Klassekampen om New Public Management, sykehus og velferd i forlengeslen av Velferdskonferansen sist uke

Hvis du vil ha ferdigsnekrede årsaksmodeller eller typologiseringer av standarder er ikke dette boka for deg. Eller kanskje nettopp da, som et lite tips om at du starter i feil ende. Hvis du vil leke med tanken, grave litt i hvordan alt vi måles på og etter, og skjemaene vi og handlingene våre skal passes inn virker på oss og verden rundt oss, er dette finfin og lettlest lektyre. En svakhet ved boka er at den ved å bruke standarder som studieobjekt får et litt smalt perspektiv på endring, beskrivelser av standarder følger standardenes linjer, og langs den veien er det mye form og strukturtvang og lite av det muliges kunst. Men boka er god, og med den nærmest poetiske formen (Star er også poet) skaper den mange assosiasjoner og ideer utover sin egen tekst.

Boka veksler mellom små anekdoter som blir stående ufortolket (men med nokså klare intensjoner), og tradisjonelle akademiske artikler. Artiklene er befriende fri for bastante konklusjoner om makro-sammenhenger, vi blir derimot invitert inn i tykke beskrivelser av hvordan ulike standardiseringer og standardiseringsregimer virker og utvikler seg, tidvis ganske underholdende også.

De tre første artiklene er grundige historiske studier av hvordan noen standarder har blitt formet og fått fotfeste. Steven Epstein presenterer hvordan standarder for klesstørrelser blir utviklet og hvordan de virker på kunder, modeller og produsenter, og drøfter betydningen av "standardmennesket", Judith Treas følger den historiske utviklingen av betydningen av spesifikk alder som kategori og målestokk. Martin Lengwiler følger på tilsvarende måte den historiske utviklingen av standard mennesker og "andre" i tilknytning til forsikringsvirksomet.

I et litt mer tendensiøst kapittel, og nok bokas svakeste, gir Lampland innblikk i hvordan kategorisering av arbeidertyper og -grupper, og hvordan dette samspilte med politisk utvikling i Ungarn i første halvdel av den kommunistiske epoken.

I de to siste kapitlene, som kanskje interesserer flest på nettet, drøftes programvarestandarder i ulike former. Millerand og Bowker (Bowker er kjent for Memory Practices in the Sciences, 2006 og Sorting Things Out, 1999) drøfter forholdet gjennom et case forholdet mellom eksternt produsert programvare og organisasjonsvirkelighet. Svenske Palme, og Pargman, diskuterer ASCII, og om den fortsatte betydningen av ASCII kan kalles imperialisme.

En god måte å lese boka er å bla seg gjennom de ganske underholdene casene (1-4 sider), for å få en smak for hvor forfatterne vil med boka, og for å formulere noen tanker for seg selv. Dermed er inspirasjonen på plass for resten av boka. I alle fall for meg.

Jeg tror likevel det er viktig å lese denne boka som et bidrag med en eksplisitt innfallsvinkel. Isolert sett blir perspektivet som går gjennom boka veldig lite fleksibelt, med lite rom for endring. Struktur/aktør, institutional entrepeneurs, endring, styring, makt og organisasjoner blir ikke drøftet, dette er problemstillinger forfatterne hopper over og overlater til andre. Uten å ha slike kontraster og debatter i bakhodet, blir bokas implisitte konklusjon i overkant deterministisk, men såpass forventer de kanskje av leserne sine.

Standards and their Stories. How Quantifying, Classifying , and Formalizing Practices Shape Everyday Life. Redigert av Martha Lampland og Susan Leigh Star, Cornell Univerity Press 2009

Helter og sånt

Jeg er ikke så god på dette med helter og sånt. Det er ikke alltid så lett å forstå hvem som er helten. Dette har jeg nok arvet fra mamma, som kunne pirke i skuldra midtveis i en spaghetti-western: "Der er helten."

Vi hører ikke så mye mer om Sri Lankas cricket-lag nå, to dusin mistenkte er arrestert, det hele viser Paksitans svikt. Det er mange ting jeg ikke riktig forstår, og dette er en av dem, og det er kanskje fordi jeg ikke driver med etterretning. Men hvis to dusin galninger gjemmer bort geværene sine og bestemmer seg for å angripe en bestemt buss i en rundkjøring, så tror jeg ikke det er veldig lett å vite om på forhånd. Også i Norge er det skremmende mengder automatvåpen på avveie, det er bare (tydeligvis/antageligvis/heldigvis) ingen som ser politisk gevinst i å angripe atleter.

Og hva var situasjonen? En konvoi med politifolk og en sjåfør skal passe på Sri Lankas cricket-lag. Lille Sri Lanka, som banker alle. Regelmessig. Særlig Pakistan. Bare India klarer innimellom å tukte dem i den asiatiske turneringen. Og cricket er ikke sport. Det er livet. Hvis disse politifolkene og sjåføren hadde hatt fri, kunne jeg satt penger på at de hadde sett kampen. Og ropt i frustrasjon for hver wicket og run Sri Lankas spillere dro i havn. Dette er fienden. For dem som bryr seg om sånt, er de buddhister attpå.

Og så kommer angriperne, landslaget er målskiva, og selv om vi ikke vet akkurat hva som skjedde, så vet vi utfallet. Sju politimenn drept, sjåføren (har du sett hvor åpent han satt der foran?) gir gass, kommer seg forbi og unna, får spillerne inn på stadion. Spillerne får skader fra glass-skår, to får ufarlige skuddsår, en britisk trener og dommer får mer alvorlige skuddskader. På bildene kan vi se at politibilene og motorsyklene ble stående igjen i skuddregnet, mens minibussen kom seg unna.

Hørte jeg helter? Hvis dette hadde skjedd i USA, er jeg ganske sikker på hvem som hadde fått gullramme og dusede farger på portrettbildet i avisa.