Kunsten å snike i helsekøen - og hva økonomisk rasjonalitet kan skape

Det er noe som er alvorlig feil når jeg kan snike meg to måneder fram i helsekøen fordi jeg er frisk og sunn.

Jeg brukt mye tid på å forstå og forklare hva det innebærer å bruke målinger til styre med. Stykkprisfinansiering, balansert målstyring, hva har det å si, liksom. Hvor banale sammenhengene er fikk jeg merke på kroppen når jeg nylig knakk min menisk nummer to. Det var en forunderlig, gunstig for meg, men litt kvalmende prosess.

Jeg var rimelig sikker på hva som hadde skjedd, og har altså erfart det før. Det er en kneskade som ikke er akutt, og dermed kan ta både vinter og vår. Akutt eller ikke; mens en venter kan kneet bli ganske mye verre, og i alle fall vanskeligere å trene opp. Så jeg sjekket sporenstreks ventetidene i østlandsområdet, og når fastlegen ikke hadde tid gikk jeg til bedriftslegen samme dag.

Bedriftslegen sendte meg en rekvisisjon og et telefonnummer til et laboraturium for å ta bilder av kneet. På laboratoriet kunne de fortelle at de hadde time om snaue to måneder. Men hvis jeg gikk utenom offentlig helsevesen og betalte to tusen av egen lomme, hadde de tid neste dag. Med idealene i den ene hånda og kneet i det andre, ble valget veldig enkelt.

Fire dager senere hadde jeg resultatet, kikket på morsomme MR-bilder på cd, og kunne lese at jeg hadde en bøttehankruptur som måtte opereres. Så gikk jeg til bedriftslegen igjen, som hadde ti minutter mellom møter.

Her kommer den virkelig utfordrende vendingen. Jeg visste at jeg absolutt minimum måtte regne med 4 uker, kanskje noe mindre hvis jeg dro til Rjukan. Privat operasjon ville bli altfor dyrt. Legen ringte til et sykehus i nærheten mens jeg satt der. Han fortalte at han hadde en ung ansatt på kontoret, som hadde knekt menisken for få dager siden, hadde fersk MR. Bruddet så ut til å være enkelt, pasienten var ellers i god form - "en ideell pasient".

Jeg fikk time til operasjon to dager seinere. Nå er kneet snart fint igjen, og om ikke kneet skurrer, så skurrer noe.

Selv om sykehuset ville benektet det, og sagt de helt tilfeldig hadde en luke, er det åpenbart hva som skjedde: Sykehuset opptrådde økonomisk rasjonelt. Jeg er i sunn og frisk, i god form, og siden jeg hadde tatt privat MR, hadde jeg ikke gått rundt og haltet i lange tider. Dermed er prognosene gode, neppe noe tull og tøys, antagelig lite problemer under operasjonen. I tillegg ville jeg antagelig være flink til å trene meg opp, jobbtittelen kunne tyde på at jeg var i stand til å ta til meg meldinger om hva jeg burde gjøre. Ser pent ut på statistikken, og ikke minst, færre potensielle kostnader.

Betalingen for operasjonen, derimot, står fast. Under gjennomsnittet kostnader ved å operere meg, men fast stykkpris: Større inntekt til sykehuset.

Det skumle med økonomiske insentivsystemer er at de får folk til å opptre økonomisk rasjonelt. Det høres ikke så ille ut, men mener vi virkelig at det å være sunn og frisk, ha noe penger til overs og ha en grei jobb, skal innebære at man kan hoppe to måneder fram i køen?

Gode tall: 175

Som byråkrat i statsforvaltningen er jeg per definisjon glad i tall. Vi er mange som er det. Da finnes det noe som blir til "gode tall". Tall som på en eller annen måte er sterkt illustrerende, og som får samme funksjon som en god illustrasjon, bortsett fra copyright-problemer. Slike tall har en fantastisk evne til å legge ut på reise. Dette er en liten historie om et reisende tall.

I en kronikk i Computerworld fredag 18. desember i fjor (s. 4) slo IKT-Norges Per Morten Hoff fast at ”[i] England har myndighetene regnet ut at det koster 175 kroner for en publikumshenvendelse på et offentlig kontor. Tilsvarende henvendelse over internett koster tre kroner”.

Dette er gode tall. 175 versus 3. Vi tar poenget. Så derfor satte sjefen meg på saken: Disse tallene virker gode - kan du gå god for dem?

I stedenfor å gjøre det åpenbare - ringe IKT-Norge - begynte jeg å grave i hvor i all verden han kunne ha fisket opp dette tallet.

Tallene er sannsynligvis hentet fra side 13 i Sir David Varneys rapport til HM Treasury fra 2006, og den ligger her. Varney-rapporten har hatt blitt ofte sitert både i Storbritannia og i Norge. Sir Varney har i sin tur hentet tallene fra Tameside Metropolitan Borough Council. Her begynner sporene å bli uklare. Tameside hadde store omlegginger av tjenestetilbudet rundt 2002 og gjorde flere undersøkelser i forbindelse med dette, men Tamesides rapport klarte jeg ikke å finne.

Her begynner det å bli interessant. Tameside (med slagordet ”Great lives, excellent services”) er et relativt veldrevet tettsted med 216 000 innbyggere, har i følge deres egen strategi for 2008-2011 (s.53) fått toppskåre i Comprehensive Performance Assessment.

Sett fra utsiden av administrasjonen derimot, er det en fattig forstad utenfor Manchester, og faller i ACORN kategori nr 53, (gamle folk uten utdanning) med noe høyere kriminalitet enn normalt. ”Leisure interests include angling, racing, bingo, watching cable TV, listening to music and going to the pub. Popular newspapers are the Daily Mirror, Daily Star, Daily Sport and The Sun."

Her kan det være tid for å minne om noen særskilte forhold for Storbritannia. Mellom 2,5 og 3,5 millioner har ikke bankkonto, 5-10% av husstander har ingen form for telefonforbindelse (Office of the e-Envoy, 2002).

Tallet har altså reist fra en liten brukerundersøkelse i en forstad i England, via Underhuset, via den norske IKT-næringens interesseorganisasjon (som tok bryet med å regne om valutakursen) og inn på et skrivebord i et norsk department. Et tall som er vesentlig dårligere grunngitt, og antagelig bygger på mindre data enn de aller fleste norske undersøkelser. Min gjetning: Det er ikke siste gang vi har sett dette tallet.

Dagens tall er… 175.

Tilbake fra mørket

Det har vært litt stille her en stund. Jeg har gravd meg litt ned, men er på god vei opp igjen. Jeg beklager på det dypeste, særlig for meg selv, for jeg blir jo litt gretten når jeg ikke får skrevet litt innimellom.

Venstreliberalismen

Borgerens rolle i Lysbakken og Skjerves "Deltakerne" kan virke foruroligende lik liberalisme. Forskjellen ligger i hva innsikten kan brukes til.

Jeg ble ganske urolig når jeg begynte å lese "Deltakerne: En reise i demokratiets framtid" av Audun Lysbakken og Ingva Skjerve. Deres orientering mot at endring og forbedring skjer gjennom den enkeltes initiativ og evne til å forbedre egen og sine medmennesker situasjon, så for meg ut som ideologisk liberalisme, en slags Torbjørn Røe Isaksen med palestineaskjerf. Etterhvert gikk forskjellen opp for meg.

"Deltakerne" er en lettlest og veldreid liten bok med historier om hvordan folk har tatt kontroll over egen arbeidsplass, egen kommune, egen offentlig tjeneste, og på den måten skapt større muligheter, mer rettferdighet og mer politikk. Reclaim the Streets / the State. Samfunnssynet som ligger til grunn, må jo da være at det som skaper noe som helst, er den enkeltes evne til å ta hånd om sine problemer og utfordringer. En nærliggende konklusjon ville være at staten må bygges ned, og argumentet virker sårbart for en ideologisk høyreside, som vil kunne si at "dette har vi sagt hele tiden". Og ikke uten grunn. Det blir tross alt litt billig å kritisere en politisk motstander med referanser til at de historisk har alliert seg med kapitalen og borgerskapet, det må være prinsippene som ligger til grunn for en ideologisk debatt, ikke alliansene.

Forskjellen ligger i hva som skal være premissene for den deltakelsen som ligger i initiativet, og hva det skal brukes til. En ren avregulering medfører at den som har ressurser og posisjoner har mest mulighet til å gjennomføre sine initiativ. Støtte og regler av forskjellig slag for å unngå vulgærkapitalisme, som nok ingen på norsk høyreside er tilhengere av, endrer ikke hva som blir premisset i en slik modell. Det Lysbakken og Skjerve argumenterer for er å sette det lokale, individuelle initiativ inn i en politisk deltakelse, i motsetning til en entreprenørdeltakelse.

Dermed har disse ideologene noe til felles: For at et samfunn skal fungere, må det legges til rette for at de som er nærmest hverdagslivet og utfordringene skal kunen ta tak i disse utfordringene. Det er likevel en stor forskjell på deltakelse ut fra økonomiske ressurser og en mer ren demokratisk deltakelse.

Demokrati gir strukturer med læringspotensiale, læring gjennom at innsikter fra befolkningen får betydning, og systemlæring, ved at ledere ikke bare selv kan utvikle seg, men kan fjernes hvis de ikke fungerer. Denne læringen får en helt annen betydning hvis deltakelsen er politisk, enn hvis deltakelsen er økonomisk og strategisk.

Derfor vil jeg gi Røe Isaksen litt rett, når han sier "Velkommen etter" om Lysbakkens argumenter om betydningen av individuelle initiativ og fristilling av bedrifter og organisasjoner, men han tar helt feil hvis han antar at det innebærer at venstresiden går i høyresidens fotspor.

White Lass' Burden

Samboeren min er tilbake på anlegg i Øst-Afrika. Noen ganger er det krevende gymnastikk å ikke bli rasist.

Halvstor by ute mot grensa, norsk firma bygger vannkraft, alt skjøre vel. Sist ble jeg med, denne gangen måtte jeg bli på jobb. Så eventyrlig vakkert land, fantastisk å være der. Men hva gjør du, når du står opp og slår fast at du ikke kan stole på de som ikke er hvite, og vet at det er en fullkomment rasjonell konklusjon? Da må vi begge gå en liten runde med oss selv, for enkel folkeskole-antirasisme og "inni er vi like" hjelper ikke det dugg.

På byggeplassen var det én av vaktmannskapet firmaledelsen kunne stole på. Som ikke var på vakt når flere lastebillass med armeringsjern forsvant, som ville ha protestert. Nå er det ingen. Hvis du ikke vet at du ikke er på lag med de hvite, så kan du få en brannbombe på soverommet. Det er ikke rase, det er kanskje ikke engang kultur, det er ikke fordi alle nødvendigvis tenker likt, det er reint press.

Hvorfor? Fordi gapet er uovervinnelig. Og det er ikke fordi de er svarte, det er fordi hun er hvit, og har alt. Å stjele fra de svarte, eller åpenbar petty theft, kan fort medføre en plutselig gatejurys korporlige avstraffing. Å stjele fra hvite blir ikke det samme, og det er jo en viss logikk i det, slik vi har herjet.

Men det gjør ikke den praktiske konklusjonen annerledes: Det er rasjonelt å stole mer på hvite enn på svarte. Faen og, der røyk hele kobbelet av idealer. For selv om en holder fast ved å ikke lage seg noen stereotypiske "svarte er slik og slik", som ville være en simpel feilslutning, blir det jo sittende noe igjen, i hvordan en responderer på folk. Hvilke intuisjoner og umiddelbare reflekser som våkner.

Og så går jeg enda en runde: Hvor utrolig ydmykende, nedverdigende, at noen, fordi de har så utrolig mye mer makt og penger, skal gå i seg selv, tenke nøye over hvordan å relatere seg, få små kriser, forsøke å oppføre seg normalt og ha personlige windowdressing-agendaer - bare nettopp fordi de har alt og synes det kan være litt ekkelt.

Vanskelig gymnastikk.

Også New Public Management igjen

New Public Management har på forunderlig vis blitt fresht igjen, som det store samlebegrepet på alt som er vondt og vanskelig i offentlig sektor. Med god grunn, men hakkingen er lite målretta.

Nå er det stort sett bare Klassekampen som skriver om New Public Management (NPM). Jeg er litt usikker på om det er klokt, siden alle andre sier det ikke finnes lenger. På den annen side finnes det, helt åpenbart. Og det er ikke bare et spørsmål om tilrettelegging for privatisering. Hvis det var hele problemet, kan hele argumentet avvises med at man heller få la være akkurat privatiseringen, dermed blir motretorikken tam.

Litt om hva NPM er.

NPM er et vanskelig begrep, fordi det både er et deskriptivt og et normativt begrep: Det rommer en beskrivelse av en av en bestemt type forvaltningspraksis som begynte med Tatcher-regimet på begynnelsen av 80-tallet. Det er også et normativt begrep, en samlebetegnelse for idealer for hvordan offentlig sektor bør organiseres og fungere. Da er det fort gjort å snakke forbi hverandre.

Dessuten snakker vi om en ganske uoversiktlig pakke av praksiser og ideer som ikke nødvendigvis henger sammen, og der det ikke alltid er det samme som står først. Røvik (1996/98) snakker om en bunt halvfabrikata, uferdige oppskrifter som må tilpasses lokalt.

For det tredje er NPM altså passé. I alle fall i retorikken. På hjemmesidene til statsvitenskap i Oslo kan vi se at satsingen innenfor offentlig styring skal handle om hva som kommer nå, i tiden etter NPM. Det er noen ganske konkrete grunner til at Tom Christensen og kompani mener vi må snakke om post-NPM, men først en kikk på essensen i det som kalles NPM.

Fristilling: Økonomisk og organisatorisk fristilling av produksjonsenheter. Budsjettansvar og resultatansvar plasseres i små enheter, uten detaljstyring av prioriteringer.

Konkurranseeksponering: Statlige monopoler fungerer like dårlig som private. Effektiv tjenesteproduksjon må presses gjennom motstand.

Brukeren: Et marked fungerer ikke uten kjøpere. For at markedet skal fungere må kjøperne ha full informasjon og full valgfrihet. Men her kommer vrien:

En bruker er en agent, som selv tar tak i sin situasjon, ikke som en klient, som venter i køen på å bli tatt hånd om.

Og plutselig handler det ikke lenger om å skape lønnsomhet og rasjonell målstyring, men om empowerment, og å gjøre folk i stand til å ta tak i egen situasjon.

Men var det klienten eller borgeren som ble avlivet?

Som et dreiepunkt i alt dette, står produksjonsmålingen. Fristilling innebærer en kontroll av produksjonen, konkurranse innebærer noe å konkurrere om, og et marked avhenger av etterrettelig informasjon om produksjonskostander og tilgang. Men hva som er kjernen i NPM litt uhåndgripelig i alt dette: Handler det om brukerens mulighet, eller handler det om økonomisk etterrettelighet?

Christensen (som jeg forøvrig står i boka mi som "av de upperste i landet") og meningsfeller mener NPM sin tid er over, spissformulert er det primært fordi vertikal koordinering har kommet i fokus igjen: Når alle enhetene ble fristilt og i konkurranse med hverandre, ble koordinering horisontalt, fra toppen, den eneste koordineringen - koordinering på tvers ble neglisjert. Nå begyunner det å komme fram i fokus igjen, og man benytter forskjellige teknikker som dialogmøter og utvalg. Dette må jo være en klar forbedring, men jeg er usikker på om det er noen helomvending.

Hvis dette skal innebære slutten på NPM, så må en - igjen satt på spissen - si at det bare handlet om en form for horisontal koordinering på bekostning av vertikal koordinering, og lite mer. Men det er mer.

Det handler først og fremst om en omdefinering av staten til det staten produserer av velferdsgoder, og politikken til hvordan ressurene skal fordeles så færrest mulig tjenester drives dårligere enn forskriftene krever. Produksjonsmålinger, effektivitetsmålinger, kvartalsoversikter over kostnader, de virker så nøytrale, men skaper staten i produsentens bilde. Kanskje er det vanskelig å dyrke borgeren uten å ende opp med en masse klienter, men en fullstendig transformasjon til staten som produsent fjerner politikken fra staten.

Markedsføring gjennom politikk

Det var unødvendig å gi Irving sendetid på TV2. Det er like unødvendig å gi Coca-cola markedsføring gjennom deres innblanding. Dette er ikke en sak før TV2 eventuelt lar seg presse.

Hvis påvirkning av redaksjonell linje virkelig var målsettingen, hadde det ikke vært grunn til å informere alle andre medier. Dette er markedsføring.

Hittil har annonsemakt i norske riksmedia tilsynelatende ligget på det generelle planet, ved at noen medier gjennom generell redaksjonell linje har tiltrukket seg flere annonsører. Dagens Næringsliv er eksempel på dette. I tillegg er det eksempler på at annonsører trekker seg ut av redaksjonelle årsaker, men ikke på at man går inn i en forhandlingsprosess om redaksjonell linje, slik brusprodusenten nå ønsker. I lokalaviser har relasjonen nok vært litt mer ullen, men direkte innblanding som dette, har ikke vært akseptabelt.

Slik jeg ser det kan det være to hovedgrunner bak utspillet. Enten mener brusprodusenten at de bør ha en særlig posisjon i redaksjonelle tilbakemeldinger. Eventuelt handler dette overhodet ikke om TV2, men en anledning til å få fokus på merkevaren - et markedsføringsstunt ved å markere seg på et etisk sikkerstikk. Hvis det siste er tilfelle, har vi jo alle gått rett i fella, og problemet var ikke saken, men at det ble en sak.

Hvis det likevel er det umiddelbare som ligger bak, altså at brusprodusenten mener å ha innsigelsesrett, kan man jo leke med konspirasjonsteorier: At dette er et forsøk på å gjennom en sak der opinionen følger produsenten bane vei for en ny praksis i forholdet mellom redaksjon og annonsør. Jeg tror mer på at det finnes noen stakkars idealister med dårlig samvittighet bak colajakkeslaget, som fant dette en god anledning til å rette opp litt. Litt tilsvarende ad-busters. Men veien til helvete er brolagt med gode intensjoner. Det hele framstår i dette lyset som en maktdemonstrasjon. Om det er idealisme eller konspirasjon som ligger bak, må brusprodusenten irettesettes hvis den tror den har mer innflytelse på redaksjonen enn meg.

Denne irettesettelsen er TV2 sin jobb, og jeg spår lett match. Når nå alle medier har fått med seg stuntet, antar jeg det bunner i en pressemelding fra Coca-cola, noe som ville være en dårlig strategi hvis påvirkning virkelig var intensjonen. Derav konklusjonen: Dette er markedsføring.

---

Ok, så var det NRK som dyttet det hele i gang, noe som undergraver deler av argumentet mitt her. Men konklusjonen blir det samme: Ting å holde seg langt unna.