torsdag 2. august 2007

Kyborg og jeg

Dette innlegget skrev jeg for Klassekampen for ganske lenge siden (2. august 07). Siden den gang har jeg ikke hørt noe om Oscar Pistorius. Men det er fortsatt den beste kronikken jeg har skrevet.

---

I noen uker har vi fått rapportert fra sportsredaksjonene om det sørafrikanske sprintesset Pistorius som har vist seg suveren i Paralympics, og som nå vil delta på linje med utøvere uten handicap. Problemet har vært at Det internasjonale friidrettsforbundet (IAAF) er usikre på hvorvidt protesene hans er et handicap. Kanskje er de tvert om en fordel.

I norske medier har disse innsigelsene blitt lett latterliggjort, hele saken behandles nærmest som et kuriosa uten nevneverdig betydning. Den rådende oppfatning virker å være: La ham prøve seg, det kan da umulig være en fordel å ikke ha bein.

Dette er en problemstilling som angår langt mer enn idrettskomiteer. For oss som ikke er så opptatt av sport er det en ganske uskyldig sak, men ved å smake litt på debatten kan vi forberede oss på debatter vi kommer til å måtte ta i framtiden, når vår teknologi blir så god at kunstige erstatninger av kroppsdeler på enkelte områder blir bedre enn de menneskelige. Med andre ord: cyborgenes komme.

Cyborg høres skremmende ut, og forbindes med science fiction. Det finnes allerede en omfattende litteratur om cyborger i samfunnsforskning, men da helst om teknologi som jobber sammen med mennesker, utenfor mennesket. Når teknologien blir del av mennesket, hva er da menneske og hva er det ikke? Her kommer debatten som vi trenger å ta.

Det er to sterkt moralske tankeganger som står mot hverandre og som ikke går sammen. På den ene siden en rettferdighetstankegang, på den andre siden en menneskelighetstankegang.

Rettferdighetstankegangen er åpenbar, hvis vi ser på tilfellet Pistorius. Det er ikke rettferdig at han ikke skal ha samme muligheter til å prøve seg som alle andre. Som individ har han en rett til å prøve ut sine grenser i konkurranse med andre. Å hindre ham i det vil være diskriminering på bakgrunn av hans mangel av bein. Og videre er det blodig urettferdig å si at mennesker med proteser er litt mindre mennesker, det framstår rimelig respektløst. Som om ikke det å mangle bein er tap nok i seg selv.

Sett i et litt større perspektiv vil dette være å skape A- og B-mennesker: De som er fullverdige mennesker og som vi tillater å ta del i det vi alle tar for gitt, og de som på en eller annen måte ikke er mennesker nok til å være det. Skillet var der utvilsomt fra før, aktive retningslinjer ville medvirke til å formalisere og forsterke skillet.

Menneskelighetstankegangen står i kontrast til dette, og virker ved første øyekast noe fascistisk. Premisset i en menneskelighetstankegang er at det humane er noe å verdsette, og som må beskyttes. Det å få være menneske slik mennesker er, er noe av det som gir vår eksistens mening. Sett i dette lyset er det en trussel mot det menneskelige når vi kan erstatte deler av kroppen vår med teknologi som i gitte sammenhenger fungerer bedre. Det innebærer at det å være menneske ikke er nok, for å nå fram på visse arenaer må vi være mer enn menneskelige.

Sett at Pistorius viser seg å være suveren på 400m, og det likevel tillates at han er med å konkurrere. Da er det ikke et utenkelig scenario at foreldre til sprinttalenter i fattige land får en slump penger mot at talentet mister beina og begynner et treningsprogram med proteser. Det skal ikke den store fantasien til for å overføre denne problematikken til proteser og kroppsproteser som kunne være både hendige og nyttige for helt alminnelige mennesker overalt i verden.

Igjen er det et spørsmål om å skape A- og B-mennesker, men på en helt annen, og for samfunnet som helhet, langt mer skremmende måte.

Begge disse tankegangene er like moralsk forsvarlige som de er uspiselige når vi setter dem opp mot hverandre. De har begge livets rett, og derfor skaper motsetningen en debatt som vi kan begynne å øve oss på først som sist. Det er ikke noe endelig svar, så lenge vi har teknologi til å forbedre kroppen, må vi holde denne debatten i live.

Hva diskusjonen om Pistorius angår, er jeg av den oppfatning at risikoen ved å la ham delta er større enn den urett som dette ene idrettsesset ville oppleve. Dette er min oppfatning, og dette kan motsies nettopp fra en rettferdighetstankegang. Det er kanskje ikke avgjørende hva man blir enige om angående Pistorius, men derimot bør vi alle sette oss ned og tenke gjennom det.

Vi kommer til å bli nødt til å tenke gjennom det igjen, og neste gang er utfallet kanskje langt mer vesentlig.