Venstreliberalismen

Borgerens rolle i Lysbakken og Skjerves "Deltakerne" kan virke foruroligende lik liberalisme. Forskjellen ligger i hva innsikten kan brukes til.

Jeg ble ganske urolig når jeg begynte å lese "Deltakerne: En reise i demokratiets framtid" av Audun Lysbakken og Ingva Skjerve. Deres orientering mot at endring og forbedring skjer gjennom den enkeltes initiativ og evne til å forbedre egen og sine medmennesker situasjon, så for meg ut som ideologisk liberalisme, en slags Torbjørn Røe Isaksen med palestineaskjerf. Etterhvert gikk forskjellen opp for meg.

"Deltakerne" er en lettlest og veldreid liten bok med historier om hvordan folk har tatt kontroll over egen arbeidsplass, egen kommune, egen offentlig tjeneste, og på den måten skapt større muligheter, mer rettferdighet og mer politikk. Reclaim the Streets / the State. Samfunnssynet som ligger til grunn, må jo da være at det som skaper noe som helst, er den enkeltes evne til å ta hånd om sine problemer og utfordringer. En nærliggende konklusjon ville være at staten må bygges ned, og argumentet virker sårbart for en ideologisk høyreside, som vil kunne si at "dette har vi sagt hele tiden". Og ikke uten grunn. Det blir tross alt litt billig å kritisere en politisk motstander med referanser til at de historisk har alliert seg med kapitalen og borgerskapet, det må være prinsippene som ligger til grunn for en ideologisk debatt, ikke alliansene.

Forskjellen ligger i hva som skal være premissene for den deltakelsen som ligger i initiativet, og hva det skal brukes til. En ren avregulering medfører at den som har ressurser og posisjoner har mest mulighet til å gjennomføre sine initiativ. Støtte og regler av forskjellig slag for å unngå vulgærkapitalisme, som nok ingen på norsk høyreside er tilhengere av, endrer ikke hva som blir premisset i en slik modell. Det Lysbakken og Skjerve argumenterer for er å sette det lokale, individuelle initiativ inn i en politisk deltakelse, i motsetning til en entreprenørdeltakelse.

Dermed har disse ideologene noe til felles: For at et samfunn skal fungere, må det legges til rette for at de som er nærmest hverdagslivet og utfordringene skal kunen ta tak i disse utfordringene. Det er likevel en stor forskjell på deltakelse ut fra økonomiske ressurser og en mer ren demokratisk deltakelse.

Demokrati gir strukturer med læringspotensiale, læring gjennom at innsikter fra befolkningen får betydning, og systemlæring, ved at ledere ikke bare selv kan utvikle seg, men kan fjernes hvis de ikke fungerer. Denne læringen får en helt annen betydning hvis deltakelsen er politisk, enn hvis deltakelsen er økonomisk og strategisk.

Derfor vil jeg gi Røe Isaksen litt rett, når han sier "Velkommen etter" om Lysbakkens argumenter om betydningen av individuelle initiativ og fristilling av bedrifter og organisasjoner, men han tar helt feil hvis han antar at det innebærer at venstresiden går i høyresidens fotspor.

White Lass' Burden

Samboeren min er tilbake på anlegg i Øst-Afrika. Noen ganger er det krevende gymnastikk å ikke bli rasist.

Halvstor by ute mot grensa, norsk firma bygger vannkraft, alt skjøre vel. Sist ble jeg med, denne gangen måtte jeg bli på jobb. Så eventyrlig vakkert land, fantastisk å være der. Men hva gjør du, når du står opp og slår fast at du ikke kan stole på de som ikke er hvite, og vet at det er en fullkomment rasjonell konklusjon? Da må vi begge gå en liten runde med oss selv, for enkel folkeskole-antirasisme og "inni er vi like" hjelper ikke det dugg.

På byggeplassen var det én av vaktmannskapet firmaledelsen kunne stole på. Som ikke var på vakt når flere lastebillass med armeringsjern forsvant, som ville ha protestert. Nå er det ingen. Hvis du ikke vet at du ikke er på lag med de hvite, så kan du få en brannbombe på soverommet. Det er ikke rase, det er kanskje ikke engang kultur, det er ikke fordi alle nødvendigvis tenker likt, det er reint press.

Hvorfor? Fordi gapet er uovervinnelig. Og det er ikke fordi de er svarte, det er fordi hun er hvit, og har alt. Å stjele fra de svarte, eller åpenbar petty theft, kan fort medføre en plutselig gatejurys korporlige avstraffing. Å stjele fra hvite blir ikke det samme, og det er jo en viss logikk i det, slik vi har herjet.

Men det gjør ikke den praktiske konklusjonen annerledes: Det er rasjonelt å stole mer på hvite enn på svarte. Faen og, der røyk hele kobbelet av idealer. For selv om en holder fast ved å ikke lage seg noen stereotypiske "svarte er slik og slik", som ville være en simpel feilslutning, blir det jo sittende noe igjen, i hvordan en responderer på folk. Hvilke intuisjoner og umiddelbare reflekser som våkner.

Og så går jeg enda en runde: Hvor utrolig ydmykende, nedverdigende, at noen, fordi de har så utrolig mye mer makt og penger, skal gå i seg selv, tenke nøye over hvordan å relatere seg, få små kriser, forsøke å oppføre seg normalt og ha personlige windowdressing-agendaer - bare nettopp fordi de har alt og synes det kan være litt ekkelt.

Vanskelig gymnastikk.

Også New Public Management igjen

New Public Management har på forunderlig vis blitt fresht igjen, som det store samlebegrepet på alt som er vondt og vanskelig i offentlig sektor. Med god grunn, men hakkingen er lite målretta.

Nå er det stort sett bare Klassekampen som skriver om New Public Management (NPM). Jeg er litt usikker på om det er klokt, siden alle andre sier det ikke finnes lenger. På den annen side finnes det, helt åpenbart. Og det er ikke bare et spørsmål om tilrettelegging for privatisering. Hvis det var hele problemet, kan hele argumentet avvises med at man heller få la være akkurat privatiseringen, dermed blir motretorikken tam.

Litt om hva NPM er.

NPM er et vanskelig begrep, fordi det både er et deskriptivt og et normativt begrep: Det rommer en beskrivelse av en av en bestemt type forvaltningspraksis som begynte med Tatcher-regimet på begynnelsen av 80-tallet. Det er også et normativt begrep, en samlebetegnelse for idealer for hvordan offentlig sektor bør organiseres og fungere. Da er det fort gjort å snakke forbi hverandre.

Dessuten snakker vi om en ganske uoversiktlig pakke av praksiser og ideer som ikke nødvendigvis henger sammen, og der det ikke alltid er det samme som står først. Røvik (1996/98) snakker om en bunt halvfabrikata, uferdige oppskrifter som må tilpasses lokalt.

For det tredje er NPM altså passé. I alle fall i retorikken. På hjemmesidene til statsvitenskap i Oslo kan vi se at satsingen innenfor offentlig styring skal handle om hva som kommer nå, i tiden etter NPM. Det er noen ganske konkrete grunner til at Tom Christensen og kompani mener vi må snakke om post-NPM, men først en kikk på essensen i det som kalles NPM.

Fristilling: Økonomisk og organisatorisk fristilling av produksjonsenheter. Budsjettansvar og resultatansvar plasseres i små enheter, uten detaljstyring av prioriteringer.

Konkurranseeksponering: Statlige monopoler fungerer like dårlig som private. Effektiv tjenesteproduksjon må presses gjennom motstand.

Brukeren: Et marked fungerer ikke uten kjøpere. For at markedet skal fungere må kjøperne ha full informasjon og full valgfrihet. Men her kommer vrien:

En bruker er en agent, som selv tar tak i sin situasjon, ikke som en klient, som venter i køen på å bli tatt hånd om.

Og plutselig handler det ikke lenger om å skape lønnsomhet og rasjonell målstyring, men om empowerment, og å gjøre folk i stand til å ta tak i egen situasjon.

Men var det klienten eller borgeren som ble avlivet?

Som et dreiepunkt i alt dette, står produksjonsmålingen. Fristilling innebærer en kontroll av produksjonen, konkurranse innebærer noe å konkurrere om, og et marked avhenger av etterrettelig informasjon om produksjonskostander og tilgang. Men hva som er kjernen i NPM litt uhåndgripelig i alt dette: Handler det om brukerens mulighet, eller handler det om økonomisk etterrettelighet?

Christensen (som jeg forøvrig står i boka mi som "av de upperste i landet") og meningsfeller mener NPM sin tid er over, spissformulert er det primært fordi vertikal koordinering har kommet i fokus igjen: Når alle enhetene ble fristilt og i konkurranse med hverandre, ble koordinering horisontalt, fra toppen, den eneste koordineringen - koordinering på tvers ble neglisjert. Nå begyunner det å komme fram i fokus igjen, og man benytter forskjellige teknikker som dialogmøter og utvalg. Dette må jo være en klar forbedring, men jeg er usikker på om det er noen helomvending.

Hvis dette skal innebære slutten på NPM, så må en - igjen satt på spissen - si at det bare handlet om en form for horisontal koordinering på bekostning av vertikal koordinering, og lite mer. Men det er mer.

Det handler først og fremst om en omdefinering av staten til det staten produserer av velferdsgoder, og politikken til hvordan ressurene skal fordeles så færrest mulig tjenester drives dårligere enn forskriftene krever. Produksjonsmålinger, effektivitetsmålinger, kvartalsoversikter over kostnader, de virker så nøytrale, men skaper staten i produsentens bilde. Kanskje er det vanskelig å dyrke borgeren uten å ende opp med en masse klienter, men en fullstendig transformasjon til staten som produsent fjerner politikken fra staten.

Markedsføring gjennom politikk

Det var unødvendig å gi Irving sendetid på TV2. Det er like unødvendig å gi Coca-cola markedsføring gjennom deres innblanding. Dette er ikke en sak før TV2 eventuelt lar seg presse.

Hvis påvirkning av redaksjonell linje virkelig var målsettingen, hadde det ikke vært grunn til å informere alle andre medier. Dette er markedsføring.

Hittil har annonsemakt i norske riksmedia tilsynelatende ligget på det generelle planet, ved at noen medier gjennom generell redaksjonell linje har tiltrukket seg flere annonsører. Dagens Næringsliv er eksempel på dette. I tillegg er det eksempler på at annonsører trekker seg ut av redaksjonelle årsaker, men ikke på at man går inn i en forhandlingsprosess om redaksjonell linje, slik brusprodusenten nå ønsker. I lokalaviser har relasjonen nok vært litt mer ullen, men direkte innblanding som dette, har ikke vært akseptabelt.

Slik jeg ser det kan det være to hovedgrunner bak utspillet. Enten mener brusprodusenten at de bør ha en særlig posisjon i redaksjonelle tilbakemeldinger. Eventuelt handler dette overhodet ikke om TV2, men en anledning til å få fokus på merkevaren - et markedsføringsstunt ved å markere seg på et etisk sikkerstikk. Hvis det siste er tilfelle, har vi jo alle gått rett i fella, og problemet var ikke saken, men at det ble en sak.

Hvis det likevel er det umiddelbare som ligger bak, altså at brusprodusenten mener å ha innsigelsesrett, kan man jo leke med konspirasjonsteorier: At dette er et forsøk på å gjennom en sak der opinionen følger produsenten bane vei for en ny praksis i forholdet mellom redaksjon og annonsør. Jeg tror mer på at det finnes noen stakkars idealister med dårlig samvittighet bak colajakkeslaget, som fant dette en god anledning til å rette opp litt. Litt tilsvarende ad-busters. Men veien til helvete er brolagt med gode intensjoner. Det hele framstår i dette lyset som en maktdemonstrasjon. Om det er idealisme eller konspirasjon som ligger bak, må brusprodusenten irettesettes hvis den tror den har mer innflytelse på redaksjonen enn meg.

Denne irettesettelsen er TV2 sin jobb, og jeg spår lett match. Når nå alle medier har fått med seg stuntet, antar jeg det bunner i en pressemelding fra Coca-cola, noe som ville være en dårlig strategi hvis påvirkning virkelig var intensjonen. Derav konklusjonen: Dette er markedsføring.

---

Ok, så var det NRK som dyttet det hele i gang, noe som undergraver deler av argumentet mitt her. Men konklusjonen blir det samme: Ting å holde seg langt unna.

Prosenter, prognoser og det muliges kunst

Enhver som forklarer at en vekst på 400% er en reduksjon, er en kvakksalver i boka mi.

I dag skjedde det igjen. Jeg fikk en prognose om energibruk i verden. De er kanskje de aller verste prognosene jeg vet om.

Prognoser kan være bra ting. Når jeg var femten tok barnelegen røntgen av hånda mi for å se om jeg kom til å vokse helt ut av proposjoner. Den kjøper jeg, der har vi en sammenheng. Han bomma med 15 cm, men jeg klager ikke.

Første gang jeg fikk energiprognoser servert var på Samfundet i Trondheim for åtte år siden, gasskraftverk ble diskutert. Vi fikk fortalt at prognosen for norsk CO2-utslipp tilsa en vekst på, jeg tror det var 40% de neste 20 årene. Av disse ville 4% komme fra gass, altså ikke noe å bry seg om.

Og her ligger selvfølgelig trikset, og det er så billig, så billig. 4 % høres så uskyldig ut. Men 4 % av uhorvelig mye er også veldig mye. Jeg ville ikke takket nei til 4 % av 10 millioner. Og hvor kommer de 40 % som utgjør prognosen fra? De kommer fra en antatt utvikling etter de trendene som er i dag, med ett og annet forbehold og noen kalkyler av variabler. Sofistiktert og flott er det nok, men imponerer meg ikke en tøddel.

I dag handlet det om Thorium, som så elegant ble konstruert som "grønn energi" for noen år siden. Og mye av argumentasjonen handler om CO2-utslipp og verdens økende energibehov. Jeg fikk fortalt at verden ville ha mellom 9 og 10 millioner innbyggere i 2100, og da ville verdens energibruk ha steget fra dagens ca 10 000 megatonn oljeekvivalenter (mToe) til 55 000, men at det er imperativt å senke dette til 40 000 mToe. Senke? Tredoble, hvis vi trekker inn befolkningsveksten. Som vi forøvrig ikke vet noen ting om.

Jeg har problemer med å forstå at noen har mage til å spå 90 år fram i tid, og si at de opererer med "en viss usikkerhet". Samtidig er det forståelig: Med slike kurver kan en eksplosiv vekst framstå som en reduksjon, og man kan fortsette å fokusere på energi som et produksjonsproblem heller enn et konsumproblem, noe vi alle tjener på, hvis det er dollarde har vi teller i. På samme måte kan daytradere si at de har hatt en god dag på jobben selv om de tapte en formue, så lenge de lå over børsutviklingen. Realister gone relativist er kanskje det skumleste jeg vet om.

Sosiale fakta var stikkordet for en av sosiologiens grunnfedre, Durkheim. I seg selv har dette blittkraftig kritisert, men det var en opposisjon mot synsete psykologi uten empirisk belegg. Empirisk, statistisk forskning skulle gi forklaringer på samfunnets (sosiale) mekanismer, men ikke av evigvarende sannheter som kunne brukes til å spå 90 år fram i tid.

Hvis utviklingen er gitt (med en viss "usikkerhet") er det ikke noe poeng i å forsøke. Men det er også den variabelen som ikke er tatt med i prognosen. Forsøket, viljen, og det muliges kunst. Send meg prognosene neste gang det er tomt for dopapir.

Ha en fin dag.
(Og beklager at det er så lenge siden sist jeg skreiv. Doktorgraden begynner å henge ganske tungt på skuldrene. Lover å ikke bli helt borte.)

Kyborg

Laptopen min har det ikke så lett. Alt er litt vanskelig. Særlig å våkne. Derfor, når jeg skal åpne et bittelitt stort program, som MS Word, tror den at programmet ikke svarer en liten stund før det kommer i gang; skjermen blir hvit med blå ramme, og den lille, illevarslende merknaden i høyre hjørne, ”svarer ikke”. Årsaken er enkel nok: Altfor full harddisk og en prosessor som begynner å bli klar for pensjon. Sikkert flere som har det sånn.

Akkurat det øyeblikket er et lite sjokk. Ikke fordi jeg er redd alt er vekk. Jeg har selvfølgelig sikkerhetskopier. Dessuten vet jeg det går over, et lite epilepsianfall.

Det kunne vært det bydende sjokket i den hvite skjermen: ”Her skal det foregå noe. Stille og hvitt er feil. Gjør noe!”. For den er bydende, skjermen. Litt på samme måte som et tomt ark, men på det tomme arket ligger ikke forløsningen i skriptet. På skjermen er alt lagt til rette for at noe skal skje. Skjermen er lagt til rette for handling, ikke innhold.

Men det er ikke derfor. Ikke bare.

Det er fordi jeg ønsker det velkommen. Fordi maskinens svakhet gjør at jeg kan si jeg kjenner den, jeg har en relasjon til denne maskinen, den er en del av mitt nettverk av daglige relasjoner, en gjensidig relasjon, nærmest en symbiose. Alt jeg gjør til daglig måtte jeg gjort annerledes, og noen ganger må jeg det, som nå, når batteriet er til utskifting og jeg er avhengig av strømtilkobling. Jeg er avhengig av å kjenne maskinens luner.

Jeg blir minnet om at jeg er en kyborg.

Selvfølgelig er jeg det. Det er selvfølgelig alt sammen, og teknologi og mennesker i sømløs vev og alt det der - det er selvfølgelig. Det er levd. Men det rugger litt i livssynet. Jeg skal ikke stavre meg ut i noen sørgelig diskusjon av om vi har fri vilje, for der er motsetningene konstruksjoner. Den innerste menneskelige kjerne er ikke interessant, bare mennesker som er, er interessante. Og der er jeg, som er. Del av en sømløs vev med Microsoft, og Dell, og et universitet, og en by, og en familie.

Og den hvite skjermen som får meg til å tenke alt dette. Og det er akkurat det som vekker meg. Noen sekunder. Jeg får en liten uro i meg. Før bokstavene jeg skreiv i ventetiden spretter bortover det hvite feltet og alt er i gang igjen.

Betalte meninger

Jeg synes verden blir litt skummel innimellom. Noen ganger får man en liten påminnelse om hvor lett du kan bytte integriteten din i en neve dollar litt for lett.

Siste påminning for min del er Twitterad ALL, et firma som formidler kontakt mellom annonsører og twitter-brukere med mange lesere. Twitter er som kjent et ganske eksplosivt fenomen, med 7 millioner treff i februar, mot en halv million for et år siden. Markedsføringspotensialet er åpenbart, men for de aller færreste er det store penger å hente på dette.

Først ut til å gjøre gode penger er i følge den brazilianske talkshow-verten Marcelo Tas, som med sine 18 000 følgere på twitter har signert kontrakt med teleoperatøren Telefónica, og sender ut regelmessige meldinger i selskapets favør (Wall Street Journal, 19.03.09). Det taler til Mr. Tas' fordel at han har valgt å ha en diskré logo på twitter-siden sin, visstnok primært for å markere at han faktisk er på kontrakt for selskapet, ikke fordi logoen i seg selv er innbringende. Det interessante her er i så fall at dette var noe han valgte selv.

Det er gammelt nytt at bloggere tjener penger på å skrive favoriserende tester og vurderinger av selskapere og merker. Jada, alt kan kjøpes, men jeg blir litt trist av det. Selvfølgelig reklamerer man for arrangementene til venner på twitter og blog, da er det klart man kan gjøre det for dem som betaler for det også. Men likevel. Om jeg synes reklamepausene er irriterende, er det i alle fall noe jeg kan forholde meg til, det er noe jeg kan oppdra barn til å lære seg til. Men at utsagn på sosiale medier som twitter, facebook og blogger kan være markedsføring? Uten at det nødvendigvis presenteres som markedsføring. Og særlig de som er populære og mange leser - ettersom de er de eneste som kan tjene noe av betydning på å selge integriteten sin.

Lenge leve praktisk innstilling til omgivelsene, ingen grunn til å fornekte, det går an å være litt vaktsom uten å bli kynisk. Men det er en forskjell på å få betalt for å ha en merkelapp på brystet, og å få betalt for å ha bestemte meninger i forum der man møtes. Det har vel alltid vært sånn, men det blir så overalt, det her. Kommer mine barn til å lære seg at transaksjonen fra sosial kapital til økonmisk kapital er helt kurant?

Kanskje er alt ved det gamle. Uansett, sosiologiforelesere som trenger eksempler på overføring fra Bourdieus' sosial kapital til økonomisk kapital trenger ikke lenger å lete etter raske og konkrete eksempler.

Grunnleggende norsk siling

De nye retningslinjene for norskundervisning for minoritetsspråklige i videregående skole vil føre til unødvendige barrierer for innvandrerungdom.

Norsk som andrespråk er på vei ut av videregående skole. Fra høsten 2009 må elever med mangelfull kjennskap til norsk følge læreplanen for grunnleggende norsk for språklige minoriteter, et fag uten eksamen. Deretter skal de skifte til vanlig norskundervisning når de er klare for det (Kunnskapsdepartementet, Runskriv F12-2008B, s 15), slik at de også kan få studiekompetanse. Det vil med andre ord ikke lenger være mulig å få studiekompetanse uten alminnelig norsk eksamen. Derimot kan en, såvidt jeg har forstått, fortsatt få yrkesrettet kompetanse ved bare å følge "grunnleggende norsk for språklige minoriteter" (da uten karakter i norsk, bare "deltatt").

Jeg vet ikke hva som er bakgrunnen for denne endringen, men jeg vil anta at dette handler om universiteter og høyskoler som klager på norsknivået til studentene. Jeg har likevel veldig store problemer med å se at norskundervisning tilpasset norske ungdommer, med litteraturhistorie, dialektlære og dikttolkning, vil være veien å gå. Da må vel en praktisk opplæring i språkbeherskelse være langt mer vesentlig? Det viktigste må vel være at det virker? Utenlandske studenter som ønsker å taes opp ved norske høyskoler og universiteter trenger Bergenstesten (5-09), som nettopp fokuserer på språklig forståelse og uttrykk. Gjestestudenter klarer seg med et sommerkurs. Og det fungerer da? Kanskje ikke optimalt, men det fungerer. Hvis språket er barrieren, så må en fokusere på språkbeherskelsen.

Og da bør det heller ikke komme som noen overraskelse om dette fører til at flere elever med norsk som andrespråk blir skremt vekk fra studierettet videregående opplæring, og heller velger yrkesfag. Eventuelt, at de må bruke mange flere år på videregående og havner i en livssituasjon som gjør det vanskeligere å studere. Ikke helt uvanlig fenomen for norske ungdommer som venter til de er i tjuårene med å studere.

Jeg ser poenget med å kunne norsk for å kunne studere ved norske høyskoler og universitet, men jeg ser ikke den enorme viktigheten av å kunne tolke Bjørnson og skille dialekter. Allmenndanning, jovisst, jeg stor tilhenger, men det går an å være praktisk også. For meg lukter dette av en misforstått rettferdighetstankegang og "likt for alle", med det resultat at noen blir litt likere enn andre. Kort sagt, grunnleggende norsk siling.

Prestasjonsangst

Jeg skal levere en doktorgrad. Snart nå. Snart. Jeg har så prestasjonsangst at jeg holder på å gå fra konseptene.

Det sier seg på en måte selv. Du, heldige deg, vi har så stor tro på deg at vi lønner deg i fire år for å undersøke dette her, og etterpå skrive noe som er så klokt at ingen riktig har tenkt på helt det samme før. Burde kanskje bytte 'at' med 'og', jeg tillater meg å påstå at 'klokt' og 'tenkt før' er omvendt proporsjonale verdier. En skal ha god mage for ikke å få litt prestasjonsangst av sånt.

Jeg pleide ikke få prestasjonsangst før. Jeg visste jeg hadde gjort det jeg kunne, så fikk det briste eller bære. Men fire år er lenge. Det en ikke får til på fire år, det er bare over evne. Så hvis det ikke blir bra da, ja da er man jo bare ikke god. Sånne tanker svever i hodet mitt. Og ironisk nok, dermed blir det hele et motbakkeløp. I myr. Sånn stor, plant hellende trøndermyr. Stor og fin og flat, bare skrå. Hvert eneste steg er ny start. Materialenes treghet, framdriften i kroppens vekt gir ingenting gratis. Nytt steg, nytt steg. Nytt steg. Hvorfor? Fordi oppgaven som står foran meg det siste halvåret av perioden min skremmer meg, og jeg helst vil gjemme meg under skrivebordet. Da er det tungt å skrive klokt.

"Newton's Three Laws of Graduation. First Law: 'A grad student in procrastination tends to stay in procrastination unless an external force is applied to it'". I følge Jorge Cham, forfatter av tegneserien Piled Higher and Deeper (PhD). Jojo, nesten sant. Men det går an å bekjempe det selv. Når prestasjonsangsten er så hissig som den for min del er akkurat nå, er trangen til å gjemme seg unna i andre aktiviteter så allestedsnærværende at den er lett å diagnostisere, og iverksette motstrategier. Men akk, så krevende. Så jeg deler herved mine strategier for motbakkeløp på pc:

• Skifte arbeidssted. Noen dager hjemme, noen på kontoret, på kafé, foran peisen. Med nye omgivelser oppdager jeg forskningen min på nytt, og får minnet meg på hvor spennende jeg synes det er, og glemmer prestasjonsangsten. For en stund.
• Finne tider på døgnet en jobber bra. Det skifter litt. Noen ganger latterlig tidlig om morgenen. Noen ganger i arbeidstida. Noen ganger langt på natt. NB! Felle: "Nja, jeg jobber best på natta for tida, så jeg bare sover hele dagen". Og så var det så mye gøy som skjedde på kvelden... Er vel ikke uten grunn kjæresten min bruker begrepet 'stipendiere' om å spise lang, lang lunsj og småprate.
• Jobbe sammen med andre. Virkelig samarbeid er en sjelden luksus i dette gamet, men bare det å sitte sammen. Da blir det litt enklere å holde fokus. Og da føler jeg ikke at jeg er sær, bare at jeg jobber med noe som er litt sært.
• Sørge for at en blir sett. Igjen kafé. Eller holde kontordøra åpen. Blir ganske pinlig å sitte og se seriøs ut, og så viser det seg at det er blabladet.no eller sudoku det går i.
• Og selvfølgelig. Bli sittende. Heller legge håndflatene flatt på bordete eller la den ligge og varme seg litt på laptopen, og så heller la tankene sveve litt. Det kommer tilbake. Enkelt, men du verden, det kan kreve.
• Fokusert prokrastinering. Sette av litt tid til avsporing, og gjøre noe som føles fornuftig, og som er lett å avgrense i tid. Øve litt på piano. Lese en papiravis. Skrive en liten blogg. Så holder jeg oppe bildet av meg selv som en som jobber seriøst. Jeg er gjør jo det, men det er så lett å miste av syne når en sitter der aleine med tingene sine dagen lang. (NB. Storrengjøring sorterer ikke inn her. Ei heller fjesboka.)
• Og de kanskje litt rare: Soundtrack. Sette på ei fin plate og la den gå på repeat, men skru den av når jeg gjør noe annet.
• Leke intellektuell. Ta på en hatt. Eller en frakk. Eller en klok mine. Kle på meg en rolle, og så fylle den.
  

Og akkurat det skal jeg gjøre nå. Tilbake til arbeidet. Ha en fin dag.

Kvinnedag og trappevask

Gratulerer med dagen.

Jeg feirer kvinndagen med å bli hjemme og vaske trappeoppgangen mens den bedre halvdel vandrer i tog og går på kafé. Men før jeg fyller vaskebøttene, noen ord om hvorfor jeg er så ambivalent til kvinnedag og alt som følger med.

Først en liten oppklaring: Jeg er ingen oppofrende hushelt, det var en fin deal. Vanligvis hadde jeg tatt en tur på torget selv. Men jeg ser ut på slapset, og vet at White Album kommer til å trille fint på repeat mens jeg vasker meg nedover. Jeg er jo en einstøing, innerst inne.

Ambivalensen min til kvinnekamp koker ned til følgende: Det er for meg ganske klart at jeg som mann møter noen forutsetninger som gjør ting enklere for meg enn om jeg ikke hadde vært mann. Kvinnekamp er relevant. Problemet er at det er vanskelig å peke på hvem eller hva en skal skylde på. Noen ganger, innimellom, er det veldig lett. Noen ganger er det lett å se at det har skjedd maktkamp, og at maskulin dominans ble satt i arbeid. Men den dominansen er noe vi lager sammen, hele tiden.

Hvordan kan jeg si det? Jo, fordi atferd som i det store lett kan sees i det store som understøtting av kjønnsforskjeller, i det små blir applaudert. Å være mann, og alt det der. Å være kvinne, og alt det som følger med. Hjemme, på jobb, med venner. Det er min påstand, og jeg tror den står seg.

Derfor opplever jeg at kvinnekampen snubler seg fram etter gode symboler. Hijaben er det blitt nå. Også blir jo det veldig komplisert, fordi det kommer så tydelig fram at det både kan være uttrykk for institusjonalisert tvang, og for den enkeltes rett til å markere tilhørighet, symbolts politikk er ikke entydig.

En kan diskutere seg fram til hva som er symbolets (denne gangen hijabens) politikk, komme til et svar, og ut fra det konkludere at kvinner som velger [hijab] gjør det fordi de er kontrollert på et nivå utenfor det som oppleves som valg. De vet ikke bedre.

Men jeg trodde at kvinnefrigjøring skulle være et frigjørende prosjekt? Er det bedre at en generell offentlighet mener at det du føler som riktig, er feil, enn at menn sier at du ikke forstår at vi bare passer på deg? Alt blir veldig vanskelig i det en sier at "Du opplever og velger feil". Da klarer jeg ikke å se at det er frigjøring lenger, for hvis valgene dine ikke er uttrykk for hvem du er, hva er da uttrykk for hvem du er? Hvem er det da som vasker hjerner?

Så da burde jeg jo juble over burlesken som uttrykk for kvinnefrigjøring? Ja, jo, som en hyllest til kvinnekroppen på egne premisser, som lek, men det er sørenmeg en stram line å balansere. Mulig det går, men det er kort vei tilbake til objektifiseringen.

Kvinnebevegelsen har jo i flere decennier siden argumentert for at det er i selve distinksjonen problemet ligger, det er der frigjøringspotensialet strammes inn både for [kvinner] og [menn]. Og dit henger jeg med. Jeg tror ambivalensen min våkner hver gang symboler blir til politikk. Det er ikke så mange gode symbolsaker å finne fram til. De finnes. Noen er enkle, sånn som sykepleierne i Bergen som ikke fikk smusstillegg, mens søpplekjørerne fikk. Den var enkel. Det er ikke så ofte. Stort sett synes jeg det hele framstår som symboler (ting og handlinger) med uklar politikk, som så blir politisert, og med politiseringen forsvinner hele frigjøringen. Dermed blir det klart hvem som har makt og posisjon til å fylle symboler med politikk, og det sier seg selv at dette ikke er de samme menneskene som trenger frigjøring. Karita har det fint som hun har det.

Nå tar jeg med meg ambivalensen min sammen med Bungalow Bill og Rocky Raccoon og fyller vaskebøttene.

Standarder som former hverdagen

Jeg har nettopp lagt fra meg Standards and their Stories (Star & Lampland 2009), en helt spesiell liten artikkelsamling om hvordan standarder, kvantifisering og formaliserende prosesser former hverdagen og livet. En god utdyping av diskusjonen i Klassekampen om New Public Management, sykehus og velferd i forlengeslen av Velferdskonferansen sist uke

Hvis du vil ha ferdigsnekrede årsaksmodeller eller typologiseringer av standarder er ikke dette boka for deg. Eller kanskje nettopp da, som et lite tips om at du starter i feil ende. Hvis du vil leke med tanken, grave litt i hvordan alt vi måles på og etter, og skjemaene vi og handlingene våre skal passes inn virker på oss og verden rundt oss, er dette finfin og lettlest lektyre. En svakhet ved boka er at den ved å bruke standarder som studieobjekt får et litt smalt perspektiv på endring, beskrivelser av standarder følger standardenes linjer, og langs den veien er det mye form og strukturtvang og lite av det muliges kunst. Men boka er god, og med den nærmest poetiske formen (Star er også poet) skaper den mange assosiasjoner og ideer utover sin egen tekst.

Boka veksler mellom små anekdoter som blir stående ufortolket (men med nokså klare intensjoner), og tradisjonelle akademiske artikler. Artiklene er befriende fri for bastante konklusjoner om makro-sammenhenger, vi blir derimot invitert inn i tykke beskrivelser av hvordan ulike standardiseringer og standardiseringsregimer virker og utvikler seg, tidvis ganske underholdende også.

De tre første artiklene er grundige historiske studier av hvordan noen standarder har blitt formet og fått fotfeste. Steven Epstein presenterer hvordan standarder for klesstørrelser blir utviklet og hvordan de virker på kunder, modeller og produsenter, og drøfter betydningen av "standardmennesket", Judith Treas følger den historiske utviklingen av betydningen av spesifikk alder som kategori og målestokk. Martin Lengwiler følger på tilsvarende måte den historiske utviklingen av standard mennesker og "andre" i tilknytning til forsikringsvirksomet.

I et litt mer tendensiøst kapittel, og nok bokas svakeste, gir Lampland innblikk i hvordan kategorisering av arbeidertyper og -grupper, og hvordan dette samspilte med politisk utvikling i Ungarn i første halvdel av den kommunistiske epoken.

I de to siste kapitlene, som kanskje interesserer flest på nettet, drøftes programvarestandarder i ulike former. Millerand og Bowker (Bowker er kjent for Memory Practices in the Sciences, 2006 og Sorting Things Out, 1999) drøfter forholdet gjennom et case forholdet mellom eksternt produsert programvare og organisasjonsvirkelighet. Svenske Palme, og Pargman, diskuterer ASCII, og om den fortsatte betydningen av ASCII kan kalles imperialisme.

En god måte å lese boka er å bla seg gjennom de ganske underholdene casene (1-4 sider), for å få en smak for hvor forfatterne vil med boka, og for å formulere noen tanker for seg selv. Dermed er inspirasjonen på plass for resten av boka. I alle fall for meg.

Jeg tror likevel det er viktig å lese denne boka som et bidrag med en eksplisitt innfallsvinkel. Isolert sett blir perspektivet som går gjennom boka veldig lite fleksibelt, med lite rom for endring. Struktur/aktør, institutional entrepeneurs, endring, styring, makt og organisasjoner blir ikke drøftet, dette er problemstillinger forfatterne hopper over og overlater til andre. Uten å ha slike kontraster og debatter i bakhodet, blir bokas implisitte konklusjon i overkant deterministisk, men såpass forventer de kanskje av leserne sine.

Standards and their Stories. How Quantifying, Classifying , and Formalizing Practices Shape Everyday Life. Redigert av Martha Lampland og Susan Leigh Star, Cornell Univerity Press 2009

Helter og sånt

Jeg er ikke så god på dette med helter og sånt. Det er ikke alltid så lett å forstå hvem som er helten. Dette har jeg nok arvet fra mamma, som kunne pirke i skuldra midtveis i en spaghetti-western: "Der er helten."

Vi hører ikke så mye mer om Sri Lankas cricket-lag nå, to dusin mistenkte er arrestert, det hele viser Paksitans svikt. Det er mange ting jeg ikke riktig forstår, og dette er en av dem, og det er kanskje fordi jeg ikke driver med etterretning. Men hvis to dusin galninger gjemmer bort geværene sine og bestemmer seg for å angripe en bestemt buss i en rundkjøring, så tror jeg ikke det er veldig lett å vite om på forhånd. Også i Norge er det skremmende mengder automatvåpen på avveie, det er bare (tydeligvis/antageligvis/heldigvis) ingen som ser politisk gevinst i å angripe atleter.

Og hva var situasjonen? En konvoi med politifolk og en sjåfør skal passe på Sri Lankas cricket-lag. Lille Sri Lanka, som banker alle. Regelmessig. Særlig Pakistan. Bare India klarer innimellom å tukte dem i den asiatiske turneringen. Og cricket er ikke sport. Det er livet. Hvis disse politifolkene og sjåføren hadde hatt fri, kunne jeg satt penger på at de hadde sett kampen. Og ropt i frustrasjon for hver wicket og run Sri Lankas spillere dro i havn. Dette er fienden. For dem som bryr seg om sånt, er de buddhister attpå.

Og så kommer angriperne, landslaget er målskiva, og selv om vi ikke vet akkurat hva som skjedde, så vet vi utfallet. Sju politimenn drept, sjåføren (har du sett hvor åpent han satt der foran?) gir gass, kommer seg forbi og unna, får spillerne inn på stadion. Spillerne får skader fra glass-skår, to får ufarlige skuddsår, en britisk trener og dommer får mer alvorlige skuddskader. På bildene kan vi se at politibilene og motorsyklene ble stående igjen i skuddregnet, mens minibussen kom seg unna.

Hørte jeg helter? Hvis dette hadde skjedd i USA, er jeg ganske sikker på hvem som hadde fått gullramme og dusede farger på portrettbildet i avisa.

Seljakt Norge vs. Canada

I framstillingen fra TV2 nyhetene og NRK Dagsnytt virker det som et samlet Norge er for selfangst og mot EUs forslag til importforbud. Ok så lang, jeg er for selfangst. Men så ble det dette med forskjellen på Canadas horrible metoder og Norge, så ble det ikke sagt noe mer. Implisitt, vi vet alle hvor snille vi er her. De av oss som liker det konkret, hadde satt pris på en liten input om reguleringen av selfangst i Norge, hva denne snillheten går i. Den kommer her:

I følge forskrift om Forvaltning av sel på norskekysten (6. mai 1996, fastsatt av fiskeridepartementet) §10:

Ved avlivning av sel skal det utvises den største hensynsfullhet og anvendes humane avlivingsmetoder for å hindre unødige lidelser for dyrene.

For avliving av sel gjelder følgende:
1. Det er kun tillatt å anvende skytevåpen med riflet løp og ammunisjon med ekspanderende kule og anslagsverdi på minst 2.700 joule (275 kilogrammeter) for 9 grams kuler på 100 meters hold og 2.200 joule (225 kilogrammeter) for 10 grams kuler på 100 meters hold.
2. Det er forbudt å fange eller avlive sel ved bruk av line, garn, saks, ruse eller annen form for felle. Det er forbudt å bruke skytevåpen med glatt løp eller å bruke hakapik eller slagkrok til avliving.

I tillegg skal skipperen ha gjennomført Fiskeridirektoratets kurs for selfangere. På norge.se oppgis det at det alltid er en inspektør ombord i båten, såvidt jeg kan se fra forskriftene er dette noe Fiskeridirektoratet kan pålegge, men ikke obligatorisk på hver tur. Kanskje det likevel er praksis. Såvidt jeg har forstått, men dette er annenhånds, er det også vanlig praksis å først skyte, og deretter bruke hakapik for å forsikre seg om at selen er død, en slags dobbeltslakting.

Kort sagt ligger forskjellen i å behandle selenfangst som jakt eller som fiske. Betegnende nok blir også sel omtalt under sjøpattedyr i fra 2001. Så det er forskjellen, for oss som liker det konkret.

Nasabjønnmonstrum

Når en har fri sikt rett forbi nesetippen, og ikke lenger, blir gjerne nasabjønnen ganske stor. Hvis jeg i tillegg har som jobb å veldig grundig på det jeg finner der, ja så blir det ikke så lett.

Prosessen mot Nils Marius Rekkedal ved Forsvarsögskolan i Stockholm kan jo lett se litt slik ut. For oss som ikke sitter på veggen og kikker, er det litt uklart om det handler om et sitat som skulle hatt anførselstegn, brutal klipp-og-lim fra andres arbeid, eller fagpolitisk maktkamp. Uten å forsøke meg på essensen i historien, virker hendelsesforløpet kjent.

I Trondheim opplevde nylig en stipendiat noe tilsvarende, når hennes to veiledere skrev til fakultetet, senere rektor, senere forskningsetisk komité om hennes utilstrekkelighet, for å få terminert Ph.D. forløpet. Kritikken gikk på manglende teoretisk og metodisk forståelse av egne problemstillinger, kort og godt uskikket til å gjennomføre doktorgradsløpet, det burde avsluttes. I tillegg kom plagiat-ordet på banen, stipendiaten hadde stjålet med seg de tidligere veiledernes prosjekt. Noe hun hadde full rett til, et prosjekt er bare et prosjekt, og tilhører kandidaten dersom hun går til andre veiledere, veiledere med større vilje til å akseptere hennes tilnærming til materialet. Men de gamle veilederne er tilsynelatende rasende, og har i sin utrettelige kamp gått videre til universtietet der feltarbeidet skal finne sted.

En forklaring som ville gitt god mening, var om det lå skjulte motiver under, et personlig ønske om å knuse vedkommende av helt andre enn faglige grunner. Jeg tror ikke det, og det er nesten enda skumlere. Det lukter vondt av veldig ømme tær her. Sånne typer tær det virker som Rekkedal har skumpet i, og som gjør at jeg blir litt usikker på om jeg vil fortsette den karrieren jeg har begynt på ved universitetet. Hvorfor er det sånn?

Det er en veldig god grunn.

Forskning handler om tillit, uten tillit har ikke forskning verdi. Forskningspraksis som kan svekke tilliten til et fagfelt eller til forskningen generelt, er en trussel for alle som selv driver med forskning. Dårlig håndverk er ikke en privatsak. Derfor er vi ganske harde med hverandre når vi går gjennom hverandres arbeid. Derfor blir vi frustrerte over useriøse forskere. Dermed er det ikke sagt at "peer review"- som vi er så glad i alle sammen - løser ethvert problem, men mistanker om fusk og uredelighet utløser mer enn en nøytral korreks.

Men samtidig er svarene vi kommer med er (nesten) alltid modellbetinget. Tilliten til forskning handler om resultatene Forskere stiller seg bak, men er implisitt tillit til modellene, og at disse er brukt relevant. Umberto Eco (1994, s. 59) forklarer dette elegant i sin variant av De To Kulturer:"...in the natural sciences the conjecture has to try only the law, since the Result is under the eyes of everybody, while in textual interpretation only the discovery of a "good" Law makes the Result acceptable." Som sosiolog: En relasjon, et samfunn, en organisasjon - er ikke objektive fenomen, beskrivelsen er del av forskningsprosessen.

Dersom min modell/teori/metode, står i grunnleggende motsetning med din modell/teori/metode, så får vi gjerne forskjellige svar. Og dersom jeg legger all min forskerkredibilitet i det resultatet, så blir det hele fort ganske personlig. De motstridene svarene blir en trussel.

Så da er det kanskje ikke noen vei utenom. Dersom det blir ukollegialt og mangel på etikette å ikke børste uregelmessigheter under teppet, så er vi ute å kjøre. Og så ligger det likevel i akademias natur at 'uregelmessighet' og 'uenighet om perspektiv' møtes i en gråsone. Føy så til at vi bruker dagen lang på å stikke nesa veldig dypt og lenge ned i det som er for den spesielt interesserte (og for all del, det trengs) - ja, så oppstår det noen nasabjønnmonstrum.

En konklusjon? Akademia er og forblir et sted der ellers overmåte fornuftige mennesker blir helt uforståelig ufornuftige til tider, med maktkamper det blir litt vanskelig å forstå konturene av. Jeg tror det må være sånn, jeg klarer ikke å se en systematisk måte å løse det på, annet enn å anelse gangsyn.

Sivs argumentmix

Tusen takk til Libe Rieber-Mohn, som er bedre enn de fleste på å si fra når noe bare ikke stemmer. Ekstra herlig å få slike oppklaringer fra en som etter mitt skjønn står et helt annet sted enn meg i ideologienes atlas.

Likevel hadde jeg ønsket meg en enda mer rett-på opprydding i de to argumentene Jensen førte sammen: 1. Talspersoner for radikal islam ønsker en dreining av norsk offentlighet mot et islamsk samfunn. 2. Ved flere tilfeller har man lagt til rette for muslimer slik at de ikke blir ekskludert. Når Jensen truer med at vi er på vei mot nr 1 (islamsk samfunn), og at indisiet er nr 2 (praktiske tilpasninger), så er problemet at det ikke er noen åpenbar bro mellom påstandene. Hver for seg kan de forsvares, men ikke at det ene er tegn på det andre. Hvis noen kan gi meg et ryddig argument for at det er tilfelle, er jeg lutter øre.

Dermed blir Rieber-Mohns poeng stående: Hvis det er kampen mot radikal islam som skal annonseres, eller la oss heller for presisjonens skyld si kamp mot "forsøk på innskrenking av rettigheter i norsk lov og offentlighet basert på forkynnelse av islam", så slår Jensen inn åpne dører.

Den eneste koblingen jeg klarer å se mellom 'islamsk samfunn' og 'praktiske tilpasninger', er vel at kampen for et islamsk samfunn kan styrkes av mangel på vilje til praktiske tilpasninger. La oss si at nudistene ut fra fortolking av første mosebok kom til at man var nærmest gud når en er naken, og vant makt og posisjoner til å fremme sitt argument. Si at de vant, og det ble nektet å gå med klær i skolen. Klart jeg ville organisert meg. Klart jeg ville blitt litt vanskelig å ha med å gjøre.

Jeg kjøper bare ikke lillefinger-argumentet. Det forutsetter en folke-konspirasjon, en gruppe med en plan, og det er en idé som er så langt utenfor det menneskesynet jeg har, og ønsker å beholde.

En skeiv Fight Club

Siri Lindstad skriver modig i Klassekampen 16. februar om skeivt raseri. Er ikke homse-raseri legitimt? Jeg trodde det var det, og nå innser jeg hvor feil jeg har tatt.

Hvis det ikke er det, skriver Lindestad seg inn i en viktig tradisjonen fra Freuds hysteriske kvinner og til bell hooks' 'killing rage', en tråd som Lindstad altså trekker videre til folk som ikke grupperer seg som hetro. Underteksten i studiene av hysteriske kvinner, var jo nettopp at kvinnelig raseri ikke hadde noe språk utover hysteriet, ikke hadde noen legitimitet. bell hooks beskriver tilsvarende mangelen på mulighet for å være rasende for svarte, og særlig svarte kvinner. Kort oppsummerende kan en kanskje si at noe av poenget hos hooks er at tilgangen på 'rettferdig raseri' kan være en målestokk på dominans. Hvem kan påberope seg 'rettferdig harme'? Friske, hvite menn, som undertegnede. (Og for deg som ikke skjønner 'legitimt' - en liten note nederst.) For alle andre grupper er prisen for å være rasende langt høyere. Den latterlige, fresende mannen i rullestol. Det hysteriske kvinnfolket. Den farlige negeren. Sint liten homo? Er den tilgjengelige plassen for alle som ikke kaller seg hetro fortsatt bare glad/sucidal? Jeg trodde i min naivitet at den sinte homoen hadde fått en plass blant de rettferdig rasende.

Og så kan Lindestad fortelle meg at det ikke er tilfelle. At hun tenker på ..., som skjøt og drepte elever og lærere på skolen med maskingæver, og tenker: "hva tenkte hun?, Hvordan føltes det?". Det Lindestad ikke sier, og bør slippe å få si noe om, akkurat som jeg ikke vil fortelle det om meg selv, er om hun har hatt den fantasien, drømt om å tømme ut alt sitt raseri i form av en magasinrunde. Hvis jeg hadde den fantasien, og hvis hun hadde den fantasien, ville vi da bli betegnet ulikt? Ville vi bli forklart og kategorisert forskjellig? Jeg trodde ikke det. Men jeg begynner å innse at jeg kan ha tatt feil.

Jeg skal fortelle om noe av det mest usympatiske jeg har gjort, og som får meg til å kaldsvette når jeg en sjelden gang tenker på det. For nokså mange år siden var jeg på studietur. Rundt et middagsbord spiste vi til ganske seig, simpel og søtladen bakgrunnsmusikk, og jeg sa hva jeg syntes om det, inspirert av Pondus: Sorterer på H. Homsemusikk. Ei av jentene forsvinner ganske sporenstreks fra bordet, og etter utrolig lang tid skjønner jeg hva som har skjedd, og finner henne igjen på badet, der hun var omtrent ferdig med å tørke tårene som passet så dårlig til den svarte sminken og naglene.

Langt på natt, Tom Waits-skjeivt mot bardisken med godt grep om øllen, velger jeg å diskutere hendelsen med en som ikke var tilstede, men som jeg visste var homo, for å høre hans mening. Eller for å være ærlig, for å rettferdiggjøre meg selv. For det er jo en populærkulturell kategori, som man kjenner betydningen av, og derfor bør kunne forholde seg til uten at det er stempling! Joda, kunne han fortelle, det måtte hun tåle.

Ingen av dem ble sinte, et sinne som ville gått ned i boka mi som rettferdig raseri. Jeg skal vel ikke avskrive at dette kan handle om hva og ikke minst hvem man gidder å bruke energi på. Noen diskusjoner blåser man av fordi man har vært der før. Men jeg mistenker at prisen hadde vært høyere for dem enn for meg, at de hadde risikert å tape mer ansikt enn meg, selv om det burde være åpenbart hvem som var idioten, nemlig meg.

I boka Killing Rage, Ending Racism forteller bell hooks om det raseriet hun kan føle i møte med hvite (middelaldrende) menn med nedlatende, paternalistiske holdninger, et raseri hun merket formet seg som et ønske om å drepe. Dette er dristig, og blir selvfølgelig misforstått. Poenget er ikke å oppfordre til å drepe hvite, middelaldrende menn, poenget er at raseriet finnes, og at det ikke finnes noe språk hun kan uttrykke det på uten å miste all sin status, alt ansikt, og forsvinne tilbake til en ubehjelpelig kategori, et mindre relevant menneske enn hvite menn, litt mindre menneskelig.

Kan man bli svartsint uten å være hetro? Selvfølgelig, men kan man være det uten å miste alt man har kjempet for? Jeg trodde vi hadde nådd dit, men kanskje vi har mistet det igjen. Mennesker uten tilgang til rettferdig harme er undertrykte mennesker. Og kanskje har Lindestad rett i at raseriet må rettes innover, som et offer som fortsetter å skade seg selv, eller slippe det ut uten proporsjoner, med maskingevær. I'm mad as hell, and I won't take it any more. Gi meg en skeiv Fight Club.

---

Og til slutt en liten presisering, et lite PS for alle (heldigvis mange) som ikke har tatt sosiologi grunnfag. Når jeg skriver om legitimitet, er ikke det en moralsk vurdering av rett og galt, om hvordan det burde være, men om hva som blir sanksjonert og ikke. Blir en atferd ikke sanksjonert, ja så blir det vanskelig å ikke si at den er legitim. Og motsatt. Sa sosiologen.

Nå har jeg presentert bloggen min på Bloggurat for Oslo.

Hva slags frihet?

Gjengs respons fra forskningsmiljøene på målingshysteriet som har hjemsøkt universitetene og styringen av dem, virker å være ”la oss være i fred”. Det er jo en naturlig reaksjon, men er den klok? Vi bør i så fall også si noe om hva det er vi ønsker oss. Dette handler ikke om produktivitet og kvalitet, men om god og dårlig ledelse.

Som Sundby påpeker ryddig i Klassekampen 19. september, er tellingen av aktiviteten på universitetene mindre enn treffsikker, man måler til nød forskning, og i forsvinnende liten grad kvalitet. Konklusjonen er at dette er unødig arbeid: La oss gjøre jobben vår. Via tilsvarende eller parallelle argument har denne konklusjonen blitt løftet fram hyppig, en konklusjon som bygger på den antakelsen at forskere ønsker å forske, og hvis de får lov så gjør de det. Og det tror jeg stort sett er sant. Men påstanden er lett å angripe.

Går i frø

En skal ikke ha vært lenge i universitetssystemet for å slå fast at ved et gjennomsnittlig institutt har en god andel av de fast ansatte gått i frø. De forsker ikke lenger. Dette er et tall jeg gjerne skulle sett: Hvor mange forskere forsker ikke lenger? Min helt løse antakelse er at institutter med mindre enn en tidel medarbeidere som har gått i lås, regner seg som veldrevne og over snittet. Med god grunn. Er dette et problem?

Samfunnsøkonomisk er det ingen katastrofe. Antagelig ville det kostet samfunnet langt mer om disse folka gikk på trygd. Utbetalingen i seg selv ville vært lavere, men professorlønninger er ikke astronomiske. Dessuten måtte vi regne med at kasserte professorer ville bli svært triste, og det krever ikke mer enn minimal kjennskap til samfunnsmedisin å se for seg at helsevesenet her ville få noen nye kostnader. I sum ingen stor vekt på den samfunnsøkonomiske skåla.

Det er to hovedproblemer. For det første at overvekt av ikkeforskende ansatte forskere skaper lite dynamiske miljø. Det er lettere å forske i et aktivt og produktivt miljø, det er lettere å komme med nye ideer der det er mange ideer fra før. For det andre skaper ikkeforskende et legitimitetsproblem for forskningsinstitusjoner som helhet. Det er dette legitimitetsproblemet som har lokket fram New Public Management-dreiningen ved universitetene, som vi kan se tydelig på tre områder: For det første: Telling, produktene og kvaliteten skal måles. For det andre: Fleksibilitet, arbeidstakere må ikke stivne. For det tredje, anbudsskriving. Problemene knyttet til anbudsskriving og Norges Forskningsråd, har Erling Moxnes gjort rede for i Aftenposten 2/1, og det skal jeg ikke gjenta her.

Telling

Som Sundby påpeker skaper det unødig arbeid, fordi det ikke måles riktig, og ikke kan måles riktig. Forskningsaktivitet måles nå primært gjennom artikkelproduksjon. I land der en har sluppet mindre billig unna, er det en kjent, men lavmælt strategi å skille mellom ”matartikler” og arbeidet man brenner for. De en får sendt ut for å ha produksjonen i orden, og de som eventuelt blir resultat av den virkelige forskningen. Akademikere er tross alt også rasjonelle mennesker, og dette er en rasjonell strategi. Strengt tatt er det verre om en ikke har en slik strategi, og alt blir ”matartikler”. At kvaliteten må lide er åpenbart.

Til å prosessere disse økte massene av artikler, dukker nye tidsskrift opp som sopp, særlig nett-tidsskrifter som kan skryte av å nesten kunne publisere ubegrenset antall: Hos oss får du publisert. Et skille mellom nivå 1 og nivå 2 av tidsskrift gir en vag pekepinn, men det blir omtrentlig, urettferdig (blant annet blir svært få norskspråklige tidsskrift topplistet), og, det ingen tør si, dette systemet står vidåpent for korrupsjon og kameraderi.

Videre innebærer dette at det rasjonelle vil være å dreie forskningen sin i retning av (1) det en kan få inn eksterne midler til og (2) det som er lett å publisere. Kompromisset er å dreie søknader og artikkelsammendrag i retning av det mest publiserbare, og så presse inn det man ønsker å gjøre imellom. Rasjonelt for den enkelte, ikke rasjonelt for samfunnet, for det minker muligheten for noe virkelig nytt. Det oppstår ingen Marx eller Smith under slike forhold.

Fleksibilitet

Den andre måten legitimitetsproblemet påvirker universitetsvirkeligheten, er at man prøver å unngå fast ansatte. Jeg antar det er frykten for at folk skal gå i frø som har gjort at angsten for fast ansatte har bredt om seg ved universitetene. Hvis du ikke er førsteamanuensis eller professor, så lever man fra hånd til munn. Tilsynelatende uavhengig av kompetanse og evner, blir alle som ikke er fast ansatte sendt ut på lufting etter fire år. For gud forby at de skulle komme og kreve fast stilling.

Hvis denne løsningen skulle gjøres gjennomført, måtte svaret være å gjøre alle stillinger til slike to til fireårsstillinger, for så en liten lufting. Da blir en kvitt folk. Over en lav sko. Antagelig omtrent alle, for dette er begredelig rekrutteringspolitikk. Selv nærmer jeg meg avslutningen av doktorgraden, og jeg er dypt usikker på om jeg vil inn i dette systemet. Jeg vil forske, men vil jeg det nok til å stå med lua i hånda i 15 år før noen viser tilstrekkelig tillit til å gi meg en fast jobb? Jeg er usikker.

Dette går igjen tilbake til kvaliteten, og den frie forskeren. Det som skal skille universitetet fra andre forskningsinstitusjoner, er nettopp uavhengigheten av andre samfunnsaktører, som gjør at det kan meisles ut grunnleggende nye ideer og ny kunnskap. Satt på spissen, blir grunnleggende nybrottsarbeid en bigeskjeft i dette systemet. Kanskje en heller skulle få seg en helt annen jobb med gunstige turnusordninger, så en fikk tid til å forske.

Forskningsledelse

Både kvalitetsmåling, fleksibel arbeidskraft og anbudsskriving er derfor dårlige løsninger på legitimitetsproblemer i universitetet. De fungerer ikke, og har mange bivirkninger. Legitimiteten må ligge i universitetets oppgave, men problemet løses ikke av å vise til den frie forskeren. Problemet bygger på sviktende strategier for forskningsledelse. I dag har vi i all hovedsak en administrativ ledelse av forskningen, og virkemidlene virker ikke. Universitetene må gå bort fra ideen om at de administrerer forskere, til å se at universitetene er forskning, og at denne må ledes. Men hvordan?

Jeg har ingen god løsning, annet enn at vi må finne en annen måte å lede. Tilbake til ”professorveldet”, som Walton skriver om (Klassekampen 10/1) virker ikke forlystende. Faren er stor for at valgte professorer prioriterer egne interesseområder. Vi trenger litt hjelp her. Forskningsledelse må komme fra forskningen, men ikke nødvendigvis drives av forskere. I så fall må man si litt mer enn ”La oss være i fred!”, og heller si noe om hvordan man ser for seg at denne friheten skal se ut.