Kunsten å snike i helsekøen - og hva økonomisk rasjonalitet kan skape

Det er noe som er alvorlig feil når jeg kan snike meg to måneder fram i helsekøen fordi jeg er frisk og sunn.

Jeg brukt mye tid på å forstå og forklare hva det innebærer å bruke målinger til styre med. Stykkprisfinansiering, balansert målstyring, hva har det å si, liksom. Hvor banale sammenhengene er fikk jeg merke på kroppen når jeg nylig knakk min menisk nummer to. Det var en forunderlig, gunstig for meg, men litt kvalmende prosess.

Jeg var rimelig sikker på hva som hadde skjedd, og har altså erfart det før. Det er en kneskade som ikke er akutt, og dermed kan ta både vinter og vår. Akutt eller ikke; mens en venter kan kneet bli ganske mye verre, og i alle fall vanskeligere å trene opp. Så jeg sjekket sporenstreks ventetidene i østlandsområdet, og når fastlegen ikke hadde tid gikk jeg til bedriftslegen samme dag.

Bedriftslegen sendte meg en rekvisisjon og et telefonnummer til et laboraturium for å ta bilder av kneet. På laboratoriet kunne de fortelle at de hadde time om snaue to måneder. Men hvis jeg gikk utenom offentlig helsevesen og betalte to tusen av egen lomme, hadde de tid neste dag. Med idealene i den ene hånda og kneet i det andre, ble valget veldig enkelt.

Fire dager senere hadde jeg resultatet, kikket på morsomme MR-bilder på cd, og kunne lese at jeg hadde en bøttehankruptur som måtte opereres. Så gikk jeg til bedriftslegen igjen, som hadde ti minutter mellom møter.

Her kommer den virkelig utfordrende vendingen. Jeg visste at jeg absolutt minimum måtte regne med 4 uker, kanskje noe mindre hvis jeg dro til Rjukan. Privat operasjon ville bli altfor dyrt. Legen ringte til et sykehus i nærheten mens jeg satt der. Han fortalte at han hadde en ung ansatt på kontoret, som hadde knekt menisken for få dager siden, hadde fersk MR. Bruddet så ut til å være enkelt, pasienten var ellers i god form - "en ideell pasient".

Jeg fikk time til operasjon to dager seinere. Nå er kneet snart fint igjen, og om ikke kneet skurrer, så skurrer noe.

Selv om sykehuset ville benektet det, og sagt de helt tilfeldig hadde en luke, er det åpenbart hva som skjedde: Sykehuset opptrådde økonomisk rasjonelt. Jeg er i sunn og frisk, i god form, og siden jeg hadde tatt privat MR, hadde jeg ikke gått rundt og haltet i lange tider. Dermed er prognosene gode, neppe noe tull og tøys, antagelig lite problemer under operasjonen. I tillegg ville jeg antagelig være flink til å trene meg opp, jobbtittelen kunne tyde på at jeg var i stand til å ta til meg meldinger om hva jeg burde gjøre. Ser pent ut på statistikken, og ikke minst, færre potensielle kostnader.

Betalingen for operasjonen, derimot, står fast. Under gjennomsnittet kostnader ved å operere meg, men fast stykkpris: Større inntekt til sykehuset.

Det skumle med økonomiske insentivsystemer er at de får folk til å opptre økonomisk rasjonelt. Det høres ikke så ille ut, men mener vi virkelig at det å være sunn og frisk, ha noe penger til overs og ha en grei jobb, skal innebære at man kan hoppe to måneder fram i køen?

Gode tall: 175

Som byråkrat i statsforvaltningen er jeg per definisjon glad i tall. Vi er mange som er det. Da finnes det noe som blir til "gode tall". Tall som på en eller annen måte er sterkt illustrerende, og som får samme funksjon som en god illustrasjon, bortsett fra copyright-problemer. Slike tall har en fantastisk evne til å legge ut på reise. Dette er en liten historie om et reisende tall.

I en kronikk i Computerworld fredag 18. desember i fjor (s. 4) slo IKT-Norges Per Morten Hoff fast at ”[i] England har myndighetene regnet ut at det koster 175 kroner for en publikumshenvendelse på et offentlig kontor. Tilsvarende henvendelse over internett koster tre kroner”.

Dette er gode tall. 175 versus 3. Vi tar poenget. Så derfor satte sjefen meg på saken: Disse tallene virker gode - kan du gå god for dem?

I stedenfor å gjøre det åpenbare - ringe IKT-Norge - begynte jeg å grave i hvor i all verden han kunne ha fisket opp dette tallet.

Tallene er sannsynligvis hentet fra side 13 i Sir David Varneys rapport til HM Treasury fra 2006, og den ligger her. Varney-rapporten har hatt blitt ofte sitert både i Storbritannia og i Norge. Sir Varney har i sin tur hentet tallene fra Tameside Metropolitan Borough Council. Her begynner sporene å bli uklare. Tameside hadde store omlegginger av tjenestetilbudet rundt 2002 og gjorde flere undersøkelser i forbindelse med dette, men Tamesides rapport klarte jeg ikke å finne.

Her begynner det å bli interessant. Tameside (med slagordet ”Great lives, excellent services”) er et relativt veldrevet tettsted med 216 000 innbyggere, har i følge deres egen strategi for 2008-2011 (s.53) fått toppskåre i Comprehensive Performance Assessment.

Sett fra utsiden av administrasjonen derimot, er det en fattig forstad utenfor Manchester, og faller i ACORN kategori nr 53, (gamle folk uten utdanning) med noe høyere kriminalitet enn normalt. ”Leisure interests include angling, racing, bingo, watching cable TV, listening to music and going to the pub. Popular newspapers are the Daily Mirror, Daily Star, Daily Sport and The Sun."

Her kan det være tid for å minne om noen særskilte forhold for Storbritannia. Mellom 2,5 og 3,5 millioner har ikke bankkonto, 5-10% av husstander har ingen form for telefonforbindelse (Office of the e-Envoy, 2002).

Tallet har altså reist fra en liten brukerundersøkelse i en forstad i England, via Underhuset, via den norske IKT-næringens interesseorganisasjon (som tok bryet med å regne om valutakursen) og inn på et skrivebord i et norsk department. Et tall som er vesentlig dårligere grunngitt, og antagelig bygger på mindre data enn de aller fleste norske undersøkelser. Min gjetning: Det er ikke siste gang vi har sett dette tallet.

Dagens tall er… 175.

Tilbake fra mørket

Det har vært litt stille her en stund. Jeg har gravd meg litt ned, men er på god vei opp igjen. Jeg beklager på det dypeste, særlig for meg selv, for jeg blir jo litt gretten når jeg ikke får skrevet litt innimellom.