Hva slags frihet?

Gjengs respons fra forskningsmiljøene på målingshysteriet som har hjemsøkt universitetene og styringen av dem, virker å være ”la oss være i fred”. Det er jo en naturlig reaksjon, men er den klok? Vi bør i så fall også si noe om hva det er vi ønsker oss. Dette handler ikke om produktivitet og kvalitet, men om god og dårlig ledelse.

Som Sundby påpeker ryddig i Klassekampen 19. september, er tellingen av aktiviteten på universitetene mindre enn treffsikker, man måler til nød forskning, og i forsvinnende liten grad kvalitet. Konklusjonen er at dette er unødig arbeid: La oss gjøre jobben vår. Via tilsvarende eller parallelle argument har denne konklusjonen blitt løftet fram hyppig, en konklusjon som bygger på den antakelsen at forskere ønsker å forske, og hvis de får lov så gjør de det. Og det tror jeg stort sett er sant. Men påstanden er lett å angripe.

Går i frø

En skal ikke ha vært lenge i universitetssystemet for å slå fast at ved et gjennomsnittlig institutt har en god andel av de fast ansatte gått i frø. De forsker ikke lenger. Dette er et tall jeg gjerne skulle sett: Hvor mange forskere forsker ikke lenger? Min helt løse antakelse er at institutter med mindre enn en tidel medarbeidere som har gått i lås, regner seg som veldrevne og over snittet. Med god grunn. Er dette et problem?

Samfunnsøkonomisk er det ingen katastrofe. Antagelig ville det kostet samfunnet langt mer om disse folka gikk på trygd. Utbetalingen i seg selv ville vært lavere, men professorlønninger er ikke astronomiske. Dessuten måtte vi regne med at kasserte professorer ville bli svært triste, og det krever ikke mer enn minimal kjennskap til samfunnsmedisin å se for seg at helsevesenet her ville få noen nye kostnader. I sum ingen stor vekt på den samfunnsøkonomiske skåla.

Det er to hovedproblemer. For det første at overvekt av ikkeforskende ansatte forskere skaper lite dynamiske miljø. Det er lettere å forske i et aktivt og produktivt miljø, det er lettere å komme med nye ideer der det er mange ideer fra før. For det andre skaper ikkeforskende et legitimitetsproblem for forskningsinstitusjoner som helhet. Det er dette legitimitetsproblemet som har lokket fram New Public Management-dreiningen ved universitetene, som vi kan se tydelig på tre områder: For det første: Telling, produktene og kvaliteten skal måles. For det andre: Fleksibilitet, arbeidstakere må ikke stivne. For det tredje, anbudsskriving. Problemene knyttet til anbudsskriving og Norges Forskningsråd, har Erling Moxnes gjort rede for i Aftenposten 2/1, og det skal jeg ikke gjenta her.

Telling

Som Sundby påpeker skaper det unødig arbeid, fordi det ikke måles riktig, og ikke kan måles riktig. Forskningsaktivitet måles nå primært gjennom artikkelproduksjon. I land der en har sluppet mindre billig unna, er det en kjent, men lavmælt strategi å skille mellom ”matartikler” og arbeidet man brenner for. De en får sendt ut for å ha produksjonen i orden, og de som eventuelt blir resultat av den virkelige forskningen. Akademikere er tross alt også rasjonelle mennesker, og dette er en rasjonell strategi. Strengt tatt er det verre om en ikke har en slik strategi, og alt blir ”matartikler”. At kvaliteten må lide er åpenbart.

Til å prosessere disse økte massene av artikler, dukker nye tidsskrift opp som sopp, særlig nett-tidsskrifter som kan skryte av å nesten kunne publisere ubegrenset antall: Hos oss får du publisert. Et skille mellom nivå 1 og nivå 2 av tidsskrift gir en vag pekepinn, men det blir omtrentlig, urettferdig (blant annet blir svært få norskspråklige tidsskrift topplistet), og, det ingen tør si, dette systemet står vidåpent for korrupsjon og kameraderi.

Videre innebærer dette at det rasjonelle vil være å dreie forskningen sin i retning av (1) det en kan få inn eksterne midler til og (2) det som er lett å publisere. Kompromisset er å dreie søknader og artikkelsammendrag i retning av det mest publiserbare, og så presse inn det man ønsker å gjøre imellom. Rasjonelt for den enkelte, ikke rasjonelt for samfunnet, for det minker muligheten for noe virkelig nytt. Det oppstår ingen Marx eller Smith under slike forhold.

Fleksibilitet

Den andre måten legitimitetsproblemet påvirker universitetsvirkeligheten, er at man prøver å unngå fast ansatte. Jeg antar det er frykten for at folk skal gå i frø som har gjort at angsten for fast ansatte har bredt om seg ved universitetene. Hvis du ikke er førsteamanuensis eller professor, så lever man fra hånd til munn. Tilsynelatende uavhengig av kompetanse og evner, blir alle som ikke er fast ansatte sendt ut på lufting etter fire år. For gud forby at de skulle komme og kreve fast stilling.

Hvis denne løsningen skulle gjøres gjennomført, måtte svaret være å gjøre alle stillinger til slike to til fireårsstillinger, for så en liten lufting. Da blir en kvitt folk. Over en lav sko. Antagelig omtrent alle, for dette er begredelig rekrutteringspolitikk. Selv nærmer jeg meg avslutningen av doktorgraden, og jeg er dypt usikker på om jeg vil inn i dette systemet. Jeg vil forske, men vil jeg det nok til å stå med lua i hånda i 15 år før noen viser tilstrekkelig tillit til å gi meg en fast jobb? Jeg er usikker.

Dette går igjen tilbake til kvaliteten, og den frie forskeren. Det som skal skille universitetet fra andre forskningsinstitusjoner, er nettopp uavhengigheten av andre samfunnsaktører, som gjør at det kan meisles ut grunnleggende nye ideer og ny kunnskap. Satt på spissen, blir grunnleggende nybrottsarbeid en bigeskjeft i dette systemet. Kanskje en heller skulle få seg en helt annen jobb med gunstige turnusordninger, så en fikk tid til å forske.

Forskningsledelse

Både kvalitetsmåling, fleksibel arbeidskraft og anbudsskriving er derfor dårlige løsninger på legitimitetsproblemer i universitetet. De fungerer ikke, og har mange bivirkninger. Legitimiteten må ligge i universitetets oppgave, men problemet løses ikke av å vise til den frie forskeren. Problemet bygger på sviktende strategier for forskningsledelse. I dag har vi i all hovedsak en administrativ ledelse av forskningen, og virkemidlene virker ikke. Universitetene må gå bort fra ideen om at de administrerer forskere, til å se at universitetene er forskning, og at denne må ledes. Men hvordan?

Jeg har ingen god løsning, annet enn at vi må finne en annen måte å lede. Tilbake til ”professorveldet”, som Walton skriver om (Klassekampen 10/1) virker ikke forlystende. Faren er stor for at valgte professorer prioriterer egne interesseområder. Vi trenger litt hjelp her. Forskningsledelse må komme fra forskningen, men ikke nødvendigvis drives av forskere. I så fall må man si litt mer enn ”La oss være i fred!”, og heller si noe om hvordan man ser for seg at denne friheten skal se ut.