Rastløse samfunnsvitere

En kan spørre seg hvorvidt konferanseflakkende
samfunnsviteres beskrivelse av samfunnet som stadig mer
rastløst egentlig bare er en refleksjon av forskerens eget liv.

---

Jeg skal på konferanse. Igjen. Først Sør-Afrika,
deretter Sveits. Jeg henter hjem ideer, inspirasjon
og med litt flaks noen nye kontakter, det
drøftes og det slaktes.

Forskere av alle slag reiser på konferanser,
men her er det noe som stinker. Er det virkelig
nødvendig å dra på så mange? Det er nærliggende
å tenke at vi har noe vi skal bevise. Det
holder ikke lenger å sitte i en krok på biblioteket
å tenke. Marx satt ifølge seg selv ti år på
biblioteket i London, leste og tenkte. Verden
har forandret seg, men det å tenke og lære kan
umulig ha forandret seg så fundamentalt.

Finne seg sjæl

På overflaten kan det likevel se sånn ut. Alt
som finnes av folk som skal kunne og skjønne
samfunnet, er omtrent per definisjon tante og
onkel Reisende Mac. Rastløse, stadig på farta,
klare for omstillinger, klare for noe nytt, ikke
stedbundne. Dette er menneskene som mener
høyest og tydeligst og etter eget syn med mest
autoritet om samfunnet vi lever i.

Samtidig bærer vi kanskje de aller tydeligste
symptomene på vår tid selv. En stadig higen etter
å komme videre, realisere seg selv, fange nye
opplevelser og være i bevegelse. Dette er det sosialfilosofen
Zygmunt Baumann beskriver som den
postmoderne kroppen: Vakker, men ikke sunn;
verken god eller best, men på jakt etter det perfekte;
sulten på nye opplevelser, men uten mål.

Ingen avstand?

En kan spekulere i hvorvidt det er fordi vi, samfunnsviterne,
er blant de tydeligste bevisene på
rastløsheten, at rastløsthet har endt opp som
sannheten om samfunnet, og her vaker sirkelforklaringer
av verste sort: (1) Vi beskriver samfunnet
som rastløst, men beskriver vi egentlig bare
oss selv? (2) Hvis det nå likevel er sant, er vi for
langt oppi det til å kunne se det hele på avstand?

Det virker som om det trauste, stedfaste,
stabile, trygge, og hjemmekjære blir en motsetning
til det livet samfunnsviteren lever. Alltid
på farta, aldri i rute, alltid nye ting på gang. Virker
det inn på hvordan vi beskriver samfunnet
rundt? Blir det hurtige og nye mer betonet enn
det egentlig burde? Blir det stedfaste og stabile
beskrevet fra en distanse? Kanskje.

Ego mot metode

Heldigvis er det ikke så ille fatt at alle som én
lar seg rive med i bølgen av selvdyrkende egobeskrivelser.
Det er tross alt samfunnsvitenskap vi
driver med, vi har våre metoder og tar ikke ting
ut av det blå.

Det er heller ikke en sannhet at alle som
driver med samfunnsvitenskap har passet fullt,
selv om dette for en fersking som meg er det
mest synlige. Og samme hvor systematisk man
jobber, kommer man ikke bort fra sitt eget hode
og de spørsmålene man velger å stille.

«Den måten et godt menneske ter seg, kan
sammenlignes med en reise. Når vi skal reise
langt, må vi først traversere det nære rom, og
når vi bestiger en høyde, må vi begynne fra lavlandet,
» sa Confusius ifølge sine disipler. Det er
2500 år siden.

Vi, som liksom skal være de kloke nå, hopper
på første fly med KLM.