Venstreliberalismen

Borgerens rolle i Lysbakken og Skjerves "Deltakerne" kan virke foruroligende lik liberalisme. Forskjellen ligger i hva innsikten kan brukes til.

Jeg ble ganske urolig når jeg begynte å lese "Deltakerne: En reise i demokratiets framtid" av Audun Lysbakken og Ingva Skjerve. Deres orientering mot at endring og forbedring skjer gjennom den enkeltes initiativ og evne til å forbedre egen og sine medmennesker situasjon, så for meg ut som ideologisk liberalisme, en slags Torbjørn Røe Isaksen med palestineaskjerf. Etterhvert gikk forskjellen opp for meg.

"Deltakerne" er en lettlest og veldreid liten bok med historier om hvordan folk har tatt kontroll over egen arbeidsplass, egen kommune, egen offentlig tjeneste, og på den måten skapt større muligheter, mer rettferdighet og mer politikk. Reclaim the Streets / the State. Samfunnssynet som ligger til grunn, må jo da være at det som skaper noe som helst, er den enkeltes evne til å ta hånd om sine problemer og utfordringer. En nærliggende konklusjon ville være at staten må bygges ned, og argumentet virker sårbart for en ideologisk høyreside, som vil kunne si at "dette har vi sagt hele tiden". Og ikke uten grunn. Det blir tross alt litt billig å kritisere en politisk motstander med referanser til at de historisk har alliert seg med kapitalen og borgerskapet, det må være prinsippene som ligger til grunn for en ideologisk debatt, ikke alliansene.

Forskjellen ligger i hva som skal være premissene for den deltakelsen som ligger i initiativet, og hva det skal brukes til. En ren avregulering medfører at den som har ressurser og posisjoner har mest mulighet til å gjennomføre sine initiativ. Støtte og regler av forskjellig slag for å unngå vulgærkapitalisme, som nok ingen på norsk høyreside er tilhengere av, endrer ikke hva som blir premisset i en slik modell. Det Lysbakken og Skjerve argumenterer for er å sette det lokale, individuelle initiativ inn i en politisk deltakelse, i motsetning til en entreprenørdeltakelse.

Dermed har disse ideologene noe til felles: For at et samfunn skal fungere, må det legges til rette for at de som er nærmest hverdagslivet og utfordringene skal kunen ta tak i disse utfordringene. Det er likevel en stor forskjell på deltakelse ut fra økonomiske ressurser og en mer ren demokratisk deltakelse.

Demokrati gir strukturer med læringspotensiale, læring gjennom at innsikter fra befolkningen får betydning, og systemlæring, ved at ledere ikke bare selv kan utvikle seg, men kan fjernes hvis de ikke fungerer. Denne læringen får en helt annen betydning hvis deltakelsen er politisk, enn hvis deltakelsen er økonomisk og strategisk.

Derfor vil jeg gi Røe Isaksen litt rett, når han sier "Velkommen etter" om Lysbakkens argumenter om betydningen av individuelle initiativ og fristilling av bedrifter og organisasjoner, men han tar helt feil hvis han antar at det innebærer at venstresiden går i høyresidens fotspor.