mandag 4. mai 2009

Kyborg

Laptopen min har det ikke så lett. Alt er litt vanskelig. Særlig å våkne. Derfor, når jeg skal åpne et bittelitt stort program, som MS Word, tror den at programmet ikke svarer en liten stund før det kommer i gang; skjermen blir hvit med blå ramme, og den lille, illevarslende merknaden i høyre hjørne, ”svarer ikke”. Årsaken er enkel nok: Altfor full harddisk og en prosessor som begynner å bli klar for pensjon. Sikkert flere som har det sånn.


Akkurat det øyeblikket er et lite sjokk. Ikke fordi jeg er redd alt er vekk. Jeg har selvfølgelig sikkerhetskopier. Dessuten vet jeg det går over, et lite epilepsianfall.


Det kunne vært det bydende sjokket i den hvite skjermen: ”Her skal det foregå noe. Stille og hvitt er feil. Gjør noe!”. For den er bydende, skjermen. Litt på samme måte som et tomt ark, men på det tomme arket ligger ikke forløsningen i skriptet. På skjermen er alt lagt til rette for at noe skal skje. Skjermen er lagt til rette for handling, ikke innhold.


Men det er ikke derfor. Ikke bare.


Det er fordi jeg ønsker det velkommen. Fordi maskinens svakhet gjør at jeg kan si jeg kjenner den, jeg har en relasjon til denne maskinen, den er en del av mitt nettverk av daglige relasjoner, en gjensidig relasjon, nærmest en symbiose. Alt jeg gjør til daglig måtte jeg gjort annerledes, og noen ganger må jeg det, som nå, når batteriet er til utskifting og jeg er avhengig av strømtilkobling. Jeg er avhengig av å kjenne maskinens luner.


Jeg blir minnet om at jeg er en kyborg.


Selvfølgelig er jeg det. Det er selvfølgelig alt sammen, og teknologi og mennesker i sømløs vev og alt det der - det er selvfølgelig. Det er levd. Men det rugger litt i livssynet. Jeg skal ikke stavre meg ut i noen sørgelig diskusjon av om vi har fri vilje, for der er motsetningene konstruksjoner. Den innerste menneskelige kjerne er ikke interessant, bare mennesker som er, er interessante. Og der er jeg, som er. Del av en sømløs vev med Microsoft, og Dell, og et universitet, og en by, og en familie.


Og den hvite skjermen som får meg til å tenke alt dette. Og det er akkurat det som vekker meg. Noen sekunder. Jeg får en liten uro i meg. Før bokstavene jeg skreiv i ventetiden spretter bortover det hvite feltet og alt er i gang igjen.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar

Legg inn en kommentar