Prosenter, prognoser og det muliges kunst

Enhver som forklarer at en vekst på 400% er en reduksjon, er en kvakksalver i boka mi.

I dag skjedde det igjen. Jeg fikk en prognose om energibruk i verden. De er kanskje de aller verste prognosene jeg vet om.

Prognoser kan være bra ting. Når jeg var femten tok barnelegen røntgen av hånda mi for å se om jeg kom til å vokse helt ut av proposjoner. Den kjøper jeg, der har vi en sammenheng. Han bomma med 15 cm, men jeg klager ikke.

Første gang jeg fikk energiprognoser servert var på Samfundet i Trondheim for åtte år siden, gasskraftverk ble diskutert. Vi fikk fortalt at prognosen for norsk CO2-utslipp tilsa en vekst på, jeg tror det var 40% de neste 20 årene. Av disse ville 4% komme fra gass, altså ikke noe å bry seg om.

Og her ligger selvfølgelig trikset, og det er så billig, så billig. 4 % høres så uskyldig ut. Men 4 % av uhorvelig mye er også veldig mye. Jeg ville ikke takket nei til 4 % av 10 millioner. Og hvor kommer de 40 % som utgjør prognosen fra? De kommer fra en antatt utvikling etter de trendene som er i dag, med ett og annet forbehold og noen kalkyler av variabler. Sofistiktert og flott er det nok, men imponerer meg ikke en tøddel.

I dag handlet det om Thorium, som så elegant ble konstruert som "grønn energi" for noen år siden. Og mye av argumentasjonen handler om CO2-utslipp og verdens økende energibehov. Jeg fikk fortalt at verden ville ha mellom 9 og 10 millioner innbyggere i 2100, og da ville verdens energibruk ha steget fra dagens ca 10 000 megatonn oljeekvivalenter (mToe) til 55 000, men at det er imperativt å senke dette til 40 000 mToe. Senke? Tredoble, hvis vi trekker inn befolkningsveksten. Som vi forøvrig ikke vet noen ting om.

Jeg har problemer med å forstå at noen har mage til å spå 90 år fram i tid, og si at de opererer med "en viss usikkerhet". Samtidig er det forståelig: Med slike kurver kan en eksplosiv vekst framstå som en reduksjon, og man kan fortsette å fokusere på energi som et produksjonsproblem heller enn et konsumproblem, noe vi alle tjener på, hvis det er dollarde har vi teller i. På samme måte kan daytradere si at de har hatt en god dag på jobben selv om de tapte en formue, så lenge de lå over børsutviklingen. Realister gone relativist er kanskje det skumleste jeg vet om.

Sosiale fakta var stikkordet for en av sosiologiens grunnfedre, Durkheim. I seg selv har dette blittkraftig kritisert, men det var en opposisjon mot synsete psykologi uten empirisk belegg. Empirisk, statistisk forskning skulle gi forklaringer på samfunnets (sosiale) mekanismer, men ikke av evigvarende sannheter som kunne brukes til å spå 90 år fram i tid.

Hvis utviklingen er gitt (med en viss "usikkerhet") er det ikke noe poeng i å forsøke. Men det er også den variabelen som ikke er tatt med i prognosen. Forsøket, viljen, og det muliges kunst. Send meg prognosene neste gang det er tomt for dopapir.

Ha en fin dag.
(Og beklager at det er så lenge siden sist jeg skreiv. Doktorgraden begynner å henge ganske tungt på skuldrene. Lover å ikke bli helt borte.)