En skeiv Fight Club

Siri Lindstad skriver modig i Klassekampen 16. februar om skeivt raseri. Er ikke homse-raseri legitimt? Jeg trodde det var det, og nå innser jeg hvor feil jeg har tatt.

Hvis det ikke er det, skriver Lindestad seg inn i en viktig tradisjonen fra Freuds hysteriske kvinner og til bell hooks' 'killing rage', en tråd som Lindstad altså trekker videre til folk som ikke grupperer seg som hetro. Underteksten i studiene av hysteriske kvinner, var jo nettopp at kvinnelig raseri ikke hadde noe språk utover hysteriet, ikke hadde noen legitimitet. bell hooks beskriver tilsvarende mangelen på mulighet for å være rasende for svarte, og særlig svarte kvinner. Kort oppsummerende kan en kanskje si at noe av poenget hos hooks er at tilgangen på 'rettferdig raseri' kan være en målestokk på dominans. Hvem kan påberope seg 'rettferdig harme'? Friske, hvite menn, som undertegnede. (Og for deg som ikke skjønner 'legitimt' - en liten note nederst.) For alle andre grupper er prisen for å være rasende langt høyere. Den latterlige, fresende mannen i rullestol. Det hysteriske kvinnfolket. Den farlige negeren. Sint liten homo? Er den tilgjengelige plassen for alle som ikke kaller seg hetro fortsatt bare glad/sucidal? Jeg trodde i min naivitet at den sinte homoen hadde fått en plass blant de rettferdig rasende.

Og så kan Lindestad fortelle meg at det ikke er tilfelle. At hun tenker på ..., som skjøt og drepte elever og lærere på skolen med maskingæver, og tenker: "hva tenkte hun?, Hvordan føltes det?". Det Lindestad ikke sier, og bør slippe å få si noe om, akkurat som jeg ikke vil fortelle det om meg selv, er om hun har hatt den fantasien, drømt om å tømme ut alt sitt raseri i form av en magasinrunde. Hvis jeg hadde den fantasien, og hvis hun hadde den fantasien, ville vi da bli betegnet ulikt? Ville vi bli forklart og kategorisert forskjellig? Jeg trodde ikke det. Men jeg begynner å innse at jeg kan ha tatt feil.

Jeg skal fortelle om noe av det mest usympatiske jeg har gjort, og som får meg til å kaldsvette når jeg en sjelden gang tenker på det. For nokså mange år siden var jeg på studietur. Rundt et middagsbord spiste vi til ganske seig, simpel og søtladen bakgrunnsmusikk, og jeg sa hva jeg syntes om det, inspirert av Pondus: Sorterer på H. Homsemusikk. Ei av jentene forsvinner ganske sporenstreks fra bordet, og etter utrolig lang tid skjønner jeg hva som har skjedd, og finner henne igjen på badet, der hun var omtrent ferdig med å tørke tårene som passet så dårlig til den svarte sminken og naglene.

Langt på natt, Tom Waits-skjeivt mot bardisken med godt grep om øllen, velger jeg å diskutere hendelsen med en som ikke var tilstede, men som jeg visste var homo, for å høre hans mening. Eller for å være ærlig, for å rettferdiggjøre meg selv. For det er jo en populærkulturell kategori, som man kjenner betydningen av, og derfor bør kunne forholde seg til uten at det er stempling! Joda, kunne han fortelle, det måtte hun tåle.

Ingen av dem ble sinte, et sinne som ville gått ned i boka mi som rettferdig raseri. Jeg skal vel ikke avskrive at dette kan handle om hva og ikke minst hvem man gidder å bruke energi på. Noen diskusjoner blåser man av fordi man har vært der før. Men jeg mistenker at prisen hadde vært høyere for dem enn for meg, at de hadde risikert å tape mer ansikt enn meg, selv om det burde være åpenbart hvem som var idioten, nemlig meg.

I boka Killing Rage, Ending Racism forteller bell hooks om det raseriet hun kan føle i møte med hvite (middelaldrende) menn med nedlatende, paternalistiske holdninger, et raseri hun merket formet seg som et ønske om å drepe. Dette er dristig, og blir selvfølgelig misforstått. Poenget er ikke å oppfordre til å drepe hvite, middelaldrende menn, poenget er at raseriet finnes, og at det ikke finnes noe språk hun kan uttrykke det på uten å miste all sin status, alt ansikt, og forsvinne tilbake til en ubehjelpelig kategori, et mindre relevant menneske enn hvite menn, litt mindre menneskelig.

Kan man bli svartsint uten å være hetro? Selvfølgelig, men kan man være det uten å miste alt man har kjempet for? Jeg trodde vi hadde nådd dit, men kanskje vi har mistet det igjen. Mennesker uten tilgang til rettferdig harme er undertrykte mennesker. Og kanskje har Lindestad rett i at raseriet må rettes innover, som et offer som fortsetter å skade seg selv, eller slippe det ut uten proporsjoner, med maskingevær. I'm mad as hell, and I won't take it any more. Gi meg en skeiv Fight Club.

---

Og til slutt en liten presisering, et lite PS for alle (heldigvis mange) som ikke har tatt sosiologi grunnfag. Når jeg skriver om legitimitet, er ikke det en moralsk vurdering av rett og galt, om hvordan det burde være, men om hva som blir sanksjonert og ikke. Blir en atferd ikke sanksjonert, ja så blir det vanskelig å ikke si at den er legitim. Og motsatt. Sa sosiologen.