Kvinnedag og trappevask

Gratulerer med dagen.

Jeg feirer kvinndagen med å bli hjemme og vaske trappeoppgangen mens den bedre halvdel vandrer i tog og går på kafé. Men før jeg fyller vaskebøttene, noen ord om hvorfor jeg er så ambivalent til kvinnedag og alt som følger med.

Først en liten oppklaring: Jeg er ingen oppofrende hushelt, det var en fin deal. Vanligvis hadde jeg tatt en tur på torget selv. Men jeg ser ut på slapset, og vet at White Album kommer til å trille fint på repeat mens jeg vasker meg nedover. Jeg er jo en einstøing, innerst inne.

Ambivalensen min til kvinnekamp koker ned til følgende: Det er for meg ganske klart at jeg som mann møter noen forutsetninger som gjør ting enklere for meg enn om jeg ikke hadde vært mann. Kvinnekamp er relevant. Problemet er at det er vanskelig å peke på hvem eller hva en skal skylde på. Noen ganger, innimellom, er det veldig lett. Noen ganger er det lett å se at det har skjedd maktkamp, og at maskulin dominans ble satt i arbeid. Men den dominansen er noe vi lager sammen, hele tiden.

Hvordan kan jeg si det? Jo, fordi atferd som i det store lett kan sees i det store som understøtting av kjønnsforskjeller, i det små blir applaudert. Å være mann, og alt det der. Å være kvinne, og alt det som følger med. Hjemme, på jobb, med venner. Det er min påstand, og jeg tror den står seg.

Derfor opplever jeg at kvinnekampen snubler seg fram etter gode symboler. Hijaben er det blitt nå. Også blir jo det veldig komplisert, fordi det kommer så tydelig fram at det både kan være uttrykk for institusjonalisert tvang, og for den enkeltes rett til å markere tilhørighet, symbolts politikk er ikke entydig.

En kan diskutere seg fram til hva som er symbolets (denne gangen hijabens) politikk, komme til et svar, og ut fra det konkludere at kvinner som velger [hijab] gjør det fordi de er kontrollert på et nivå utenfor det som oppleves som valg. De vet ikke bedre.

Men jeg trodde at kvinnefrigjøring skulle være et frigjørende prosjekt? Er det bedre at en generell offentlighet mener at det du føler som riktig, er feil, enn at menn sier at du ikke forstår at vi bare passer på deg? Alt blir veldig vanskelig i det en sier at "Du opplever og velger feil". Da klarer jeg ikke å se at det er frigjøring lenger, for hvis valgene dine ikke er uttrykk for hvem du er, hva er da uttrykk for hvem du er? Hvem er det da som vasker hjerner?

Så da burde jeg jo juble over burlesken som uttrykk for kvinnefrigjøring? Ja, jo, som en hyllest til kvinnekroppen på egne premisser, som lek, men det er sørenmeg en stram line å balansere. Mulig det går, men det er kort vei tilbake til objektifiseringen.

Kvinnebevegelsen har jo i flere decennier siden argumentert for at det er i selve distinksjonen problemet ligger, det er der frigjøringspotensialet strammes inn både for [kvinner] og [menn]. Og dit henger jeg med. Jeg tror ambivalensen min våkner hver gang symboler blir til politikk. Det er ikke så mange gode symbolsaker å finne fram til. De finnes. Noen er enkle, sånn som sykepleierne i Bergen som ikke fikk smusstillegg, mens søpplekjørerne fikk. Den var enkel. Det er ikke så ofte. Stort sett synes jeg det hele framstår som symboler (ting og handlinger) med uklar politikk, som så blir politisert, og med politiseringen forsvinner hele frigjøringen. Dermed blir det klart hvem som har makt og posisjon til å fylle symboler med politikk, og det sier seg selv at dette ikke er de samme menneskene som trenger frigjøring. Karita har det fint som hun har det.

Nå tar jeg med meg ambivalensen min sammen med Bungalow Bill og Rocky Raccoon og fyller vaskebøttene.