Helter og sånt

Jeg er ikke så god på dette med helter og sånt. Det er ikke alltid så lett å forstå hvem som er helten. Dette har jeg nok arvet fra mamma, som kunne pirke i skuldra midtveis i en spaghetti-western: "Der er helten."

Vi hører ikke så mye mer om Sri Lankas cricket-lag nå, to dusin mistenkte er arrestert, det hele viser Paksitans svikt. Det er mange ting jeg ikke riktig forstår, og dette er en av dem, og det er kanskje fordi jeg ikke driver med etterretning. Men hvis to dusin galninger gjemmer bort geværene sine og bestemmer seg for å angripe en bestemt buss i en rundkjøring, så tror jeg ikke det er veldig lett å vite om på forhånd. Også i Norge er det skremmende mengder automatvåpen på avveie, det er bare (tydeligvis/antageligvis/heldigvis) ingen som ser politisk gevinst i å angripe atleter.

Og hva var situasjonen? En konvoi med politifolk og en sjåfør skal passe på Sri Lankas cricket-lag. Lille Sri Lanka, som banker alle. Regelmessig. Særlig Pakistan. Bare India klarer innimellom å tukte dem i den asiatiske turneringen. Og cricket er ikke sport. Det er livet. Hvis disse politifolkene og sjåføren hadde hatt fri, kunne jeg satt penger på at de hadde sett kampen. Og ropt i frustrasjon for hver wicket og run Sri Lankas spillere dro i havn. Dette er fienden. For dem som bryr seg om sånt, er de buddhister attpå.

Og så kommer angriperne, landslaget er målskiva, og selv om vi ikke vet akkurat hva som skjedde, så vet vi utfallet. Sju politimenn drept, sjåføren (har du sett hvor åpent han satt der foran?) gir gass, kommer seg forbi og unna, får spillerne inn på stadion. Spillerne får skader fra glass-skår, to får ufarlige skuddsår, en britisk trener og dommer får mer alvorlige skuddskader. På bildene kan vi se at politibilene og motorsyklene ble stående igjen i skuddregnet, mens minibussen kom seg unna.

Hørte jeg helter? Hvis dette hadde skjedd i USA, er jeg ganske sikker på hvem som hadde fått gullramme og dusede farger på portrettbildet i avisa.