Standarder som former hverdagen

Jeg har nettopp lagt fra meg Standards and their Stories (Star & Lampland 2009), en helt spesiell liten artikkelsamling om hvordan standarder, kvantifisering og formaliserende prosesser former hverdagen og livet. En god utdyping av diskusjonen i Klassekampen om New Public Management, sykehus og velferd i forlengeslen av Velferdskonferansen sist uke

Hvis du vil ha ferdigsnekrede årsaksmodeller eller typologiseringer av standarder er ikke dette boka for deg. Eller kanskje nettopp da, som et lite tips om at du starter i feil ende. Hvis du vil leke med tanken, grave litt i hvordan alt vi måles på og etter, og skjemaene vi og handlingene våre skal passes inn virker på oss og verden rundt oss, er dette finfin og lettlest lektyre. En svakhet ved boka er at den ved å bruke standarder som studieobjekt får et litt smalt perspektiv på endring, beskrivelser av standarder følger standardenes linjer, og langs den veien er det mye form og strukturtvang og lite av det muliges kunst. Men boka er god, og med den nærmest poetiske formen (Star er også poet) skaper den mange assosiasjoner og ideer utover sin egen tekst.

Boka veksler mellom små anekdoter som blir stående ufortolket (men med nokså klare intensjoner), og tradisjonelle akademiske artikler. Artiklene er befriende fri for bastante konklusjoner om makro-sammenhenger, vi blir derimot invitert inn i tykke beskrivelser av hvordan ulike standardiseringer og standardiseringsregimer virker og utvikler seg, tidvis ganske underholdende også.

De tre første artiklene er grundige historiske studier av hvordan noen standarder har blitt formet og fått fotfeste. Steven Epstein presenterer hvordan standarder for klesstørrelser blir utviklet og hvordan de virker på kunder, modeller og produsenter, og drøfter betydningen av "standardmennesket", Judith Treas følger den historiske utviklingen av betydningen av spesifikk alder som kategori og målestokk. Martin Lengwiler følger på tilsvarende måte den historiske utviklingen av standard mennesker og "andre" i tilknytning til forsikringsvirksomet.

I et litt mer tendensiøst kapittel, og nok bokas svakeste, gir Lampland innblikk i hvordan kategorisering av arbeidertyper og -grupper, og hvordan dette samspilte med politisk utvikling i Ungarn i første halvdel av den kommunistiske epoken.

I de to siste kapitlene, som kanskje interesserer flest på nettet, drøftes programvarestandarder i ulike former. Millerand og Bowker (Bowker er kjent for Memory Practices in the Sciences, 2006 og Sorting Things Out, 1999) drøfter forholdet gjennom et case forholdet mellom eksternt produsert programvare og organisasjonsvirkelighet. Svenske Palme, og Pargman, diskuterer ASCII, og om den fortsatte betydningen av ASCII kan kalles imperialisme.

En god måte å lese boka er å bla seg gjennom de ganske underholdene casene (1-4 sider), for å få en smak for hvor forfatterne vil med boka, og for å formulere noen tanker for seg selv. Dermed er inspirasjonen på plass for resten av boka. I alle fall for meg.

Jeg tror likevel det er viktig å lese denne boka som et bidrag med en eksplisitt innfallsvinkel. Isolert sett blir perspektivet som går gjennom boka veldig lite fleksibelt, med lite rom for endring. Struktur/aktør, institutional entrepeneurs, endring, styring, makt og organisasjoner blir ikke drøftet, dette er problemstillinger forfatterne hopper over og overlater til andre. Uten å ha slike kontraster og debatter i bakhodet, blir bokas implisitte konklusjon i overkant deterministisk, men såpass forventer de kanskje av leserne sine.

Standards and their Stories. How Quantifying, Classifying , and Formalizing Practices Shape Everyday Life. Redigert av Martha Lampland og Susan Leigh Star, Cornell Univerity Press 2009