Prestasjonsangst

Jeg skal levere en doktorgrad. Snart nå. Snart. Jeg har så prestasjonsangst at jeg holder på å gå fra konseptene.

Det sier seg på en måte selv. Du, heldige deg, vi har så stor tro på deg at vi lønner deg i fire år for å undersøke dette her, og etterpå skrive noe som er så klokt at ingen riktig har tenkt på helt det samme før. Burde kanskje bytte 'at' med 'og', jeg tillater meg å påstå at 'klokt' og 'tenkt før' er omvendt proporsjonale verdier. En skal ha god mage for ikke å få litt prestasjonsangst av sånt.

Jeg pleide ikke få prestasjonsangst før. Jeg visste jeg hadde gjort det jeg kunne, så fikk det briste eller bære. Men fire år er lenge. Det en ikke får til på fire år, det er bare over evne. Så hvis det ikke blir bra da, ja da er man jo bare ikke god. Sånne tanker svever i hodet mitt. Og ironisk nok, dermed blir det hele et motbakkeløp. I myr. Sånn stor, plant hellende trøndermyr. Stor og fin og flat, bare skrå. Hvert eneste steg er ny start. Materialenes treghet, framdriften i kroppens vekt gir ingenting gratis. Nytt steg, nytt steg. Nytt steg. Hvorfor? Fordi oppgaven som står foran meg det siste halvåret av perioden min skremmer meg, og jeg helst vil gjemme meg under skrivebordet. Da er det tungt å skrive klokt.

"Newton's Three Laws of Graduation. First Law: 'A grad student in procrastination tends to stay in procrastination unless an external force is applied to it'". I følge Jorge Cham, forfatter av tegneserien Piled Higher and Deeper (PhD). Jojo, nesten sant. Men det går an å bekjempe det selv. Når prestasjonsangsten er så hissig som den for min del er akkurat nå, er trangen til å gjemme seg unna i andre aktiviteter så allestedsnærværende at den er lett å diagnostisere, og iverksette motstrategier. Men akk, så krevende. Så jeg deler herved mine strategier for motbakkeløp på pc:

• Skifte arbeidssted. Noen dager hjemme, noen på kontoret, på kafé, foran peisen. Med nye omgivelser oppdager jeg forskningen min på nytt, og får minnet meg på hvor spennende jeg synes det er, og glemmer prestasjonsangsten. For en stund.
• Finne tider på døgnet en jobber bra. Det skifter litt. Noen ganger latterlig tidlig om morgenen. Noen ganger i arbeidstida. Noen ganger langt på natt. NB! Felle: "Nja, jeg jobber best på natta for tida, så jeg bare sover hele dagen". Og så var det så mye gøy som skjedde på kvelden... Er vel ikke uten grunn kjæresten min bruker begrepet 'stipendiere' om å spise lang, lang lunsj og småprate.
• Jobbe sammen med andre. Virkelig samarbeid er en sjelden luksus i dette gamet, men bare det å sitte sammen. Da blir det litt enklere å holde fokus. Og da føler jeg ikke at jeg er sær, bare at jeg jobber med noe som er litt sært.
• Sørge for at en blir sett. Igjen kafé. Eller holde kontordøra åpen. Blir ganske pinlig å sitte og se seriøs ut, og så viser det seg at det er blabladet.no eller sudoku det går i.
• Og selvfølgelig. Bli sittende. Heller legge håndflatene flatt på bordete eller la den ligge og varme seg litt på laptopen, og så heller la tankene sveve litt. Det kommer tilbake. Enkelt, men du verden, det kan kreve.
• Fokusert prokrastinering. Sette av litt tid til avsporing, og gjøre noe som føles fornuftig, og som er lett å avgrense i tid. Øve litt på piano. Lese en papiravis. Skrive en liten blogg. Så holder jeg oppe bildet av meg selv som en som jobber seriøst. Jeg er gjør jo det, men det er så lett å miste av syne når en sitter der aleine med tingene sine dagen lang. (NB. Storrengjøring sorterer ikke inn her. Ei heller fjesboka.)
• Og de kanskje litt rare: Soundtrack. Sette på ei fin plate og la den gå på repeat, men skru den av når jeg gjør noe annet.
• Leke intellektuell. Ta på en hatt. Eller en frakk. Eller en klok mine. Kle på meg en rolle, og så fylle den.
  

Og akkurat det skal jeg gjøre nå. Tilbake til arbeidet. Ha en fin dag.